Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Tid for å leve - tid for å dø

Forfatter Unni Ranheim intervjuet av Gudrun Vinsrygg.

Er det mulig for oss moderne mennesker å bli venn med døden og møte den med åpenhet og trygghet, eller skal vi kjempe imot så lenge vi kan?

I boka Tid for å leve – tid for å dø (Uranus Forlag 2006) tar Unni Ranheim opp en rekke aktuelle temaer omkring døden – spørsmål vi alle har møtt eller kommer til å møte, og belyser dem ved hjelp av erfaringer fra døende, pårørende, fagfolk og forfattere.

”Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretakende under himmelen. Å fødes har sin tid, og å dø har sin tid.” Slik heter det i Predikerens bok.

Både fødsel og død er en del av naturen og vår felles skjebne. Det er ikke slik at vi står over naturen og at visse naturlover ikke gjelder oss – fordi vi er mennesker.

- Men er det mulig for moderne mennesker å bli fortrolig med døden?

- Ja, helt klart! Ærlighet og åpenhet mellom mennesker er viktige stikkord når noen rammes av alvorlig sykdom som man vet vil føre til døden. Dessverre blir mange først fortrolige med døden når de opplever den på nært hold, eller rettere sagt: etter at de har sett den på kloss hold, sier Unni Ranheim. I 2004 gav hun ut boka Vær der for meg – om ungdom, død og sorg. To år senere kom På talefot med døden – beretninger om livet. I år har hun utgitt boka Tid for å leve – tid for å dø. Alle på Uranus Forlag. 

- Filosofen Arne Næss minner oss om at alt kan skje når som helst, og dette må vi ha i bakhodet til enhver tid. Det betyr ikke at vi skal vente på døden rundt enhver sving, men vi bør huske på at døden kan komme når som helst. De fleste ser på døden som en fiende vi må bekjempe med alle midler og for enhver pris. Vi lever som om vi aldri skulle dø, og når noen dør forsøker vi å finne en grunn: Kan noen ha gjort en feil? Fikk pasienten riktig medisin og tilstrekkelig behandling? Hvem kjørte for fort, og skjedde ulykken fordi myndighetene ikke hadde laget midtdeler på veien? Jeg tror det er viktig for oss moderne mennesker å akseptere at det kommer en dag – en tid – når det er riktig for oss å dø, og ved å erkjenne dette får vi det lettere med oss selv og alle rundt oss. 

En annerledes sorg

I boka Tid for å leve – tid for å dø møter vi den døende Klara og hennes tanker om døden, vi møter pårørende, fagfolk, helsepersonell, forskere – og ikke minst vakre dikt av kjente kunstnere - nydelig illustrert av Julie Chr. Bolstad.

Her siteres sykehusprest Kirsti Mosvold som sier at døden er en annerledes sorg fordi den som dør skal miste alt vedkommende er kjent med. Derfor blir mange flere enn man tror opptatt av eksistensielle spørsmål. Noen spør seg om de har en tro de kan møte døden med, andre er bekymret for de etterlatte, om de har en tro de kan leve med. Mange har behov for å sette ord på livet sitt, gjøre opp status, møte erkjennelsen av skyld og takknemmelighet og forsone seg med sine nærmeste. Å møte dem på dette, er ofte de pårørendes oppgave. Og i dette arbeidet trenger også mange av dem støtte, råd og hjelp.

- Tenk deg hvor vondt det kan være når du vet at du skal dø, men ingen rundt deg, ingen av dine nærmeste, orker å snakke med deg om det, sier Unni Ranheim. - De later som ingenting, dermed later kanskje du selv også som om ingenting skal skje. Det som opptar deg mest av alt – at du skal forlate denne verden – er det tilsynelatende ingen som orker å snakke om. Vi tror nemlig vi beskytter hverandre ved å la være å snakke om det, en slags misforstått trøst, opplever mange.

Redselen

- Selvoppholdelsesdriften er jo den sterkeste driften vi har, uten den ville vi vel gitt opp ved første motgang. Å slippe denne driften er vel det vanskeligste vi gjør?

- Det er ikke et spørsmål om å slippe den. Å bli venn med døden betyr ikke at du lar være å legge på svøm om du faller ut i en elv. Du valser heller ikke ut i trafikken uten å se deg for. Å bli venn med døden betyr å akseptere at døden en dag kommer til deg selv, til dine nærmeste, til dine barn og til kjæresten din. Det betyr altså å leve bekvemt med at den en dag kommer, at alt kan skje når som helst.

Men det å bli venn med døden og forsone seg med tanken på at man skal dø, er for mange en vanskelig oppgave. Og det er nettopp derfor jeg har skrevet denne boka, for at mange skal finne noe de kan kjenne seg igjen i, noe som kan gi gjenklang i dem.

”Det er ikke så vanskelig å dø, når du først er blitt vant til det,” sier kloke Morten på 11 år til journalist Simon Flem Devold som skrev boka Morten 11 år, samtale med et barn som snart skal dø. Morten forteller blant annet at han fikk brev fra en jente på 11 år som synes det er synd at barn må dø, for de får ikke en gang begynt å leve.
Men Morten har et svar på det også:
”Jeg tror at noen har et langt liv de skal leve. Noen har et kort liv. Men begge deler er et helt liv.”

- Finnes det noe som kan gjøre det lettere å akseptere døden?

- Kanskje hvis du finner ut hva de egentlig er redd for. Er det smerter? Selve dødsøyeblikket? Det å være død? Er du redd for ikke lenger å være? For forandring? Eller er du redd for at de etterlatte ikke vil klare seg uten deg? Eller for det som eventuelt kan komme etterpå?

Det er viktig å kjenne på og anerkjenne redselen for døden, og å få snakke om den med noen du har tillit til. Å ha ei hånd å holde i.

Å prøve å skjule redselen og forsøke å grave den ned nytter ikke. Da kommer den opp igjen på et senere tidspunkt.

- Er det mulig å finne en mening med det livet en har levd?

- Ja, det er det, men det finnes ingen fasit. Der må enhver finne sitt eget svar og sin egen mening – både med livet - og døden. Det som gir ditt liv mening, ville nødvendigvis ikke gi mitt liv mening. Og det store spørsmålet om meningen med menneskets eksistens, blir ofte for stort når en av dine kjære skal dø.

Håp

- Kan man håpe mot det håpløse?

- Håp er et sterkt og viktig ord, og i denne sammenhengen kan det innebære så mye. Håp er ikke nødvendigvis noe stort og flott langt borte, men noe den enkelte selv må finne og definere hva er.

Ofte brukes ordet håp om overlevelse. Man sier i helsevesenet: Det er ikke lenger noe håp – i betydningen å overleve. Men håp er noe mer:

Det kan være det du ønsker deg av morgendagen, av dagen i dag, av den neste timen. At det blir en god dag. At solen må skinne.

Det kan være at det skal skje et mirakel, at jeg vil overleve dette, at det kommer en medisin før jeg blir så dårlig at jeg dør.

Det kan være utsikter til at sykdommen skal stabilisere seg og ikke utvikle seg slik at jeg får leve litt lenger.

Det kan være ønske om at barna, ektefellen eller andre nære skal klare seg når jeg dør. At jeg må få en god død, at det finnes noe vidunderlig som venter.

Selvhjelpsterapeut Kaja Finne sier:

- Man skal alltid holde fast på håpet. Håpet er målet. Håpet er det du ønsker, og det du skal bevege deg mot.

Verdighet

- Hva er verdighet?

- Presten Aage Müller-Nilssen sier at i vår del av verden er vi opptatt av å dyrke det friske, velfungerende mennesket. Vi knytter verdighet til det å være på topp, å være effektiv, å prestere noe som synes.

Men verdighet er noe mer. Det handler om å bli elsket og respektert uansett hvordan livet utvikler seg, uansett om vi mister funksjoner, uansett om vi ikke lenger kan betale skatt. Verdighet for den enkelte er å bli opplevd og respektert som den man er i alle livets faser, selv om man er i ferd med å vende tilbake til barndommen, sier Müller-Nilssen.

 – Er det mulig å ha god livskvalitet helt til veis ende?

- Ja, hvis forholdene legges til rette for det med tilstrekkelige hjelpemidler og smertestillende medisiner. Og ikke minst sammen med mennesker som respekterer deg og er glad i deg selv om du er redusert. Hvis du har god livskvalitet helt til livets slutt, har du verdighet også. Uansett om vi foretrekker sykehus, lindrende enheter eller å være hjemme den siste tiden og dø der, vil ønsket om å skape trygghet og nærhet rundt dødende sikkert vokse i årene som kommer, sier Unni Ranheim. – At vi får et reelt valg både når det gjelder hvor vi skal dø, og hvem vi vil ha rundt oss, vil skape trygghet både for oss selv og våre nærmeste.

Om livet ”på den andre siden”

Mange klamrer seg til håpet om et liv etter dette. Både religioner, filosofiske retninger – og ikke minst moderne mystisisme har forsøkt å gi svar.
Men her er alle på ukjent område.

I boka siteres den amerikanske legen, psykiateren og forfatteren Elisabeth Kübler-Ross som gjorde en rekke studier på nær-døden-opplevelser hos personer som helsepersonell mente hadde vært døde. I fortellingene om deres opplevelser, fant hun en rekke likhetstrekk – opplevelsen av et stort lys, en utrolig kjærlighet og møte med avdøde mennesker de hadde vært glad i. Andre fortalte om lysvesener som bad dem vende tilbake til jorden. Opplevelsene var de samme uavhengig av kulturbakgrunn, livssyn, rase og kjønn.

- Noen mener dette er ønsketenkning og hallusinasjoner, og vestens fagfolk er skeptiske til slike tanker?

- Ja, her er det mange meninger. Men vi må kanskje spørre oss hvorfor vi ikke er mer nysgjerrige og undrende til disse fenomenene i stedet for å avvise slike opplevelser.

For man kan jo ikke snakke om fagkunnskap på et slikt område? Når det gjelder selve døden, er vi alle amatører.


Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2006

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook