Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Stockholm-syndromet

Professor Lars Weisæth intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Stockholm-syndromet har fått navnet sitt etter et gisseldrama på Norrmalmstorg i Stockholm på 1970-tallet. Etter en tid begynte gislene som levde under stort press, å ta gisseltakernes parti mot politiet. De ønsket å hjelpe og slåss for de som utøvde vold mot dem – trass i overgrepet de ble utsatt for. Stockholm-syndromet er siden blitt et kjent begrep over hele verden.

- Gisseltaking er en kriminell handling der en eller flere personer gripes, holdes fanget og trues for å øve press på en tredje part, sier professor Lars Weisæth, Gaustad sykehus. Han er en av de fagfolkene her i landet som har arbeidet mest med krisepsykiatri. - Trusselen mot gisselet er en brekkstang for at forbryteren skal nå sine mål; frihet for sitt folk, frigiving av fanger, løsepenger, eller hva det måtte være. Gisseltaking er ikke noe nytt. Allerede i oldtiden ble gisler tatt som ledd i krigføring. Fenomenet er også kjent fra norrøne sagaer og fra den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 – 45. Det nye med gisseltaking i vår tid er massemedienes rolle som direkteformidler av bilder og lyd fra dramaet. Dermed kommer en fjerde aktør på banen – og uansett utfall, er gisseltakerne sikret mediefokus. Denne effektive veien til oppmerksomhet frister mennesker som føler at de slåss for en stor sak og ikke blir hørt. Moderne gisseldramaer er i så måte også et resultat av nyere kommunikasjonsmidler som TV og radio. Gisselterror er effektiv terror fordi befolkningen så lett identifiserer seg med ofrene. I de fleste tilfeller handler det om vanlige mennesker som er på feil plass på feil tid, mennesker som kunne vært deg og meg.

Bankranet på Norrmalmstorg

I august 1973 ranet to kriminelle en bank i Stockholm sentrum og tok to bankansatte som gisler.

- Da politiet forsøkte å befri gislene, tok disse gisseltakerne parti mot politiet. Hvordan forklarer du det?

- Overraskende nok har gislene i de forskjelligste former for gisseltaking, reagert med sympati overfor gisseltakerne. Samtidig har de følt mistro til, frykt for, eller vært direkte fiendtlig innstilt overfor den tredje part, oftest politiet. Reaksjonen har kunnet bestå i flere år etter selve gisselopplevelsen. Fenomenet har fått navnet Stockholm-syndromet for det var etter dette bankranet det første gang ble tydelig beskrevet. Da politiet forhandlet med ranerne, tok gislene ranernes parti, og det endte med at den ene kvinnen rømte med, og senere giftet seg med, sin gisseltaker. Begrepet kalles også identifikasjon med aggressor; den som er utsatt for overgrep, kan komme til å identifisere seg med den som forgriper seg på henne/ham, og ta deres parti mot hjelpeapparatet. Fenomenet kan også ses hos personer som har vært utsatt for overgrep eller lever sammen med psykopater eller andre som utøver vold mot dem – ofte vil de forsvare og beskytte sine overgripere.

Spesielt forhold

Forholdet mellom en gisseltaker og hans gissel er svært spesielt. I motsetning til vanlige forbrytelser der forbryteren ønsker å være anonym, tvinges han her til å ha kontakt både med sitt offer, med de som skal forhandle med ham, og iblant også med mediene. Det er gisselets liv og helse som er gisseltakernes byttemiddel, og han må derfor bevise, eller gi inntrykk av, at gisselet er i live for å ha noe å forhandle om.

I løpet av denne prosessen utvikler det seg et merkelig forhold mellom de to partene. Gisselet opplever at hans/hennes liv avhenger av forbryteren, det er denne som er gisselets ”beskytter”, mens den egentlige beskytteren (samfunnet, politiet, familien) som nekter å imøtekomme gisseltakerens krav, setter gisselets liv på spill. Når angst og terror overvelder, kan gisselets virkelighetsoppfatning forstyrres og fordreies. På en helt konkret og aktiv måte kan hun/han begynne og samarbeide med gisseltakeren mot befrierne.

- Hvordan kan en slik sympati utvikle seg?

- Det vet vi ikke mye om. Men etter noen tid i fangenskap, ser det ut til at takknemmeligheten for fortsatt å være i live med mulighet for å få leve, og fremfor alt å kunne leve et forbedret liv og bli et bedre menneske, gir en opplevelse av å få en ny sjanse, nesten som å bli født på ny.

Takknemmeligheten for dette rettes mot den som har latt en få leve. Det er en forståelig, men irrasjonell takknemmelighet.

Det ser også ut til at sympati lettere utvikler seg om gisselet mangler klare forestillinger som hva som er rett og urett i den spesielle situasjonen. Sjansen for å identifisere seg med gisseltakerne øker også om gisselet har uklare ideer når det gjelder sosial eller politisk rettferdighet som terroristene sier at de kjemper for. Spesielt vil mennesker som ikke har klare forestillinger om forskjellen på midler og mål, lett bli offer for denne dynamikken. I få tilfeller har dette kommet så klart til uttrykk som med den amerikanske rikmannsdatteren Patricia Hurst som ble tatt som gissel – og senere skiftet identitet og selv ble terrorist.

- Er sympatien gjensidig?

- Ja, det kan være gjensidig og får da en sterk overlevelsesverdi for gisselet. Sympati utløser gjensidig sympati, og siden gisseltaker og gissel er i samme båt, er det ikke så merkelig at gisseltakeren også blir knyttet til sitt offer. Erfarne gisseltakere tar konsekvensen av dette. De bruker strategier som minsker gjensidig kontakt og øker tingliggjøring og dehumanisering av offeret; maskering av gisselet, isolasjon, skifte av fangevoktere – eller de tar et stort antall gisler som de væpnede tsjetsjenske separatistene gjorde i Moskva da de inntok et teater og tok de ca. 800 publikummerne som gisler med krav om tilbaketrekking av russiske styrker og fred i Tsjetsjenia. Stockholm-syndromet utvikles ikke overfor gisseltakere som i alvorlig grad mishandler gislene.

Mestring hos gisler

- Hvordan kan den som blir tatt til gissel opptre for å klare seg?

- Forskere har funnet ut at sjansen for overlevelse øker om man er fleksibel, målrettet og foretar de riktige valgene. For det første er det viktig å overgi kontrollen til gisseltakerne. Oftest vil sjokkreaksjonen hos gisselet gi en uvirkelighetsfølelse og føre til handlingslammelse som ”slår ut følelsene” i en kort tid. Det kan være bra, for i den første fasen er gisseltakerne ofte ubalanserte. Det finnes mange eksempler på at gisler som ble sinte og satte seg til motverge, ble drept raskt. Det viktigste for gisselet er å roe ned gisseltakeren ved å unngå alt som er provoserende.
Unntaket er når gisselet forstår at det dreier seg om en selvmordsaksjon, da bør en forsøke å flykte eller gjøre motstand. Dernest skal man forsøke å skaffe seg den informasjonen man trenger, og å utvikle kontakt med gisseltakeren på en slik måte at det kan skape respekt for gisselet og minne gisseltakeren om at han har tatt et levende mennesker til fange. Er det flere gisler, kan samhold i gruppen være avgjørende for motstandskraften. Det har videre vist seg at mennesker som befinner seg i sterkt traumatiserende situasjoner vil kunne redusere sin angst og øke sin overlevelsesevne ved å tro på noe; på Gud, på kjærligheten til et elsket menneske, på en sak, eller på menneskeheten. Vilje til å leve kan også være avgjørende.

- Det er vel forskjell på et langt og et kort fangenskap?

- Ja, når tiden drar ut, må gislene forandre sine holdninger underveis. De skal overleve fysisk, ofte under svært vanskelige forhold – og de skal overleve psykisk uten å knekke sammen. Heldigvis har mennesker store reserveressurser.

Hva skjer etterpå?

- Hvor stor er sjansen for gislene for å komme fra et gisseldrama med livet i behold?

- Utfallet beror på hvor desperate gisseltakerne er, hvordan gislene reagerer – men kanskje mest på hvordan de som skal forhandle med dem klarer å takle situasjonen. Flere ganger er krisepsykiatere brakt inn som forhandlere med godt resultat for gislene. Men stadig oftere setter gisseltakerne frem krav om forhandlingspartner, oftest personer med den høyeste myndighet.

- Hva skjer etterpå med personer som har vært tatt til gisler?

- En overveldende stressbelastning kan også føre til posttraumatisk stressyndrom med plagsomme symptomer og psykiske lidelser i ettertid. Det er tre forhold som avgjør om plagene senere skal bli langvarige: belastningenes intensitet og varighet, individets tolkning av belastningen, og individets samlede motstandskraft.

Tidlig behandling kan redusere plagene og minske risikoen for senere psykisk sykdom. Det kan være interessant å nevne at Stockholm-syndromet hos en del gisler som opplevde en togkapring, forsvant da et nytt tog (der de ikke var med) ble kapret. Det er tydeligvis lettere å se realitetene når en selv er utenfor situasjonen.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 04.05.03

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook