Selvskading
Både for
den det gjelder og for utenforstående, kan selvskading være et skremmende og
forvirrende fenomen fordi vi lenge har hatt lite kunnskap og innsikt i dette
vanskelige feltet. Først i de siste årene er man blitt mer klar over at følelsesmessige
sår påført under oppveksten kan føre til selvskading senere i livet.
Heftet "FORSTÅ
SELVSKADING " er oversatt til norsk fra amerikansk av psykolog Tor Bøe.
Dette er en nyttig arbeidsbok for alle som sliter med selvskading - og for deres
hjelpere.
I det berømte
og åpenhjertige intervjuet prinsesse Diana i sin tid gav til BBC, var
det ikke bare utroskap hun innrømmet. Hun erkjente også at hun
skadet armer og ben fordi hun ikke likte seg selv og fordi hun skammet seg.
- Når man
føler at ingen hører på en, kan alt skje, sa prinsessen.
- Man kan ha det så vondt inne i seg at man prøver å skade
seg selv utenpå for å få hjelp.
- Det prinsesse
Diana her sa, illustrerer veldig godt at der er følelser som er for vanskelige å leve med og som man ikke finner ord for eller greier å
uttrykke på mer adekvate måter, sier psykolog Tor Bøe ved
Psykiatrisk klinikk i Stavanger. - Da kan selvskading i gitte situasjoner
bli den eneste tilgjengelige mestringsmåten. Eller den mest virksomme.
Mot
større åpenhet
Selvskading er
et tema som det hittil har vært lite kunnskap om, selv om alle som har
arbeidet innen psykiatrien eller med psykisk utviklingshemmede har sett det.
Selvskading har vært forbundet med mye skyld og skam fra utøverens
side, og med mange feiloppfatninger, manglende kunnskaper og avvisning fra behandlernes
side. De som selvskadet har forsøkt å holde dette hemmelig, både
fordi de selv ofte skjønte lite om hvorfor de skadet seg, og fordi de
intuitivt visste at de ikke ville bli forstått. Å stå frem
og fortelle om dette til 20 millioner seere som prinsesse Diana gjorde, var
derfor svært modig.
- Hva trodde fagfolk
tidligere om selvskading?
- Svært ofte
er selvskading blitt oppfattet som "nesten-selvmord" eller mislykkede
selvmordsforsøk, eventuelt som manipulerende selvmordstrusler. Dette
har ofte medført at personer som selvskader, er blitt misforstått
og dessuten ofte møtt på sårende og krenkende måter,
særlig når selvskadingen er oppfattet som manipulerende atferd.
Det er viktig å understreke at de aller fleste som selvskader, gjør
dette i det skjulte, og bruker mye energi på å dekke eller kamuflere
sår og arr. Både fordi de skammer seg over selve handlingene, som
de slett ikke alltid opplever å ha kontroll over, og fordi de er redd
for omgivelsenes reaksjoner og avvisning. Dette gjør at både bekjente
og folk i helsevesenet kan være uvitende om selvskadingen, inntil personen
er trygg nok på den hun/han møter til å våge å fortelle.
I dag er synet
i økende grad at selvskading er en måte å bearbeide og mestre
vanskelige følelser, minner og situasjoner på - ofte knyttet til
alvorlig omsorgssvikt, traumer eller overgrep man opplevde i barndommen. I Norge
har nok noen fagfolk forstått dette i lengre tid, men generelt har svært
få vært klar over denne dynamikken, og det er skrevet lite i norske
fagbøker om å forstå selvskading som mestringsmåte.
Et unntak er boka "Uro" av psykiater Finn Skårderud, hvor han
behandler temaet selvskading med innsikt og forståelse i et sentralt kapittel.
I USA og England har grupper av fagfolk jobbet med dette i lengre tid, selv
om en også der må regne med mye uvitenhet og feiloppfatninger. Det
finnes flere gode bøker på engelsk om selvskading, og i England
er der også en pasientorganisasjon. Ellers er Internett en fantastisk
ressurs også på dette. temaet. Det finnes flere gode Web-sider med
råd og hjelp for de som selvskader.
Dette
er selvskading
Selvskading kan
anta ulike former og opptre i ulik grad. Det finnes ekstreme former med varig
og ofte omfattende kroppsødeleggelse. Dette ser en noen ganger innenfor
omsorgen for psykisk utviklingshemmede, ved autisme, eller ved spesielle og
svært alvorlige psykosetilstander, gjerne med utgangspunkt i forgiftning.
Det jeg tenker på som selvskading slik det er drøftet i heftet
"Forstå Selvskading", dreier seg om det som er definert som
mild eller moderat selvskading, og en nokså alment akseptert definisjon
på dette er "overlagt skading av egen kroppsoverflate, gjennom direkte
handlinger, uten bevisst ønske om å ta eget liv". Denne definisjonen
gir og en ganske klar avgrensning mot bevisste selvmordshandlinger. De vanligste
formene for selvskading er kutting, risping, kloring og brenning av huden, ofte
på armene eller bena, men også på andre kroppsdeler - som
regel skjult for omverdenen, iallfall i utgangspunktet. Vi ser ofte langtidsvirkninger
i form av varige arr spesielt etter kutting med tydelig blødning. Vi
ser også andre typer selvskading, som kraftig hodedunking eller slag mot
kroppsdeler, som gjerne ikke gir så mye arr, men som kan gi ulike skader,
noen ganger alvorlige, uten at dette behøver å være tilsiktet.
Hos mennesker som har vært utsatt for omfattende og smertefull medisinsk
behandling som barn, og som har kommet gjennom smerte ved å spalte bort
bevisstheten, eller som har vært utsatt for grove overgrep av seksuell
eller annen fysisk art, kan vi mange ganger se selvskading som avspeiler det
vedkommende har gjennomlevd.
- Hva med spiseforstyrrelser
og overdreven risikoatferd? Kommer det inn under selvskading?
- Det er ikke lett å si noe generelt om dette i relasjon til selvskading. Spiseforstyrrelser
kan nok langt på vei tjene samme funksjon som selvskading - som måter
å mestre vanskelige følelser på. Ekstrem risikoatferd og
overdreven fysisk "fostring" kan jo noen ganger være uttrykk
for liknende dynamikk, men bør nok ses i en noe annen sammenheng enn
det vi her tenker på med selvskading. Dette til tross for at disse handlingene
ofte helt klart påfører den enkelte skader.
Det viktige er å se i hvilken sammenheng atferden skjer for å kunne forstå hvilken funksjon den har for ulike personer.
- Noen biter negler,
klorer i sårskorper eller plukker på kviser. Er det selvskading?
- Slike "uvaner"
eller "nervøse" handlinger kan nok i noen tilfelle ha en viss
selvskadingsfunksjon, dvs. måte å mestre vanskelige følelser,
og kan sånn sett tjene som en mulighet til å forstå den mer
omfatttende selvskadingen. Svært mange har jo opplevd å bite seg
i munnen når de er stresset eller "nervøse", eller har
brukt selvpåført smerte for å mestre smerten fra tannlegeboret.
Men fordi mange har slik atferd, og fordi skadegraden er lav, kommer dette oftest
innenfor rammene av det som er sosialt akseptert.
Ulike
mønster
Noen skader seg
på samme måten hver gang. Kanskje de brenner, slår eller kutter
seg. Noen skader seg til bestemte tider, for eksempel om kvelden, og noen skader
seg på bestemte steder, for eksempel på badet.
Noen selvskader
som reaksjon på bestemte handlinger, for eksempel etter at de mener å
ha gjort en feil. Andre skader seg på ulike måter, men har et mønster
for hver av måtene. Andre igjen skader seg plutselig og uforutsigbart
- på ulike måter til ulike tider. Å bli klar over sitt eget
skademønster er et av trinnene på veien til helbredelse.
Hvorfor
skader noen seg selv?
- Prinsesse Diana
sa at hun skadet seg selv fordi hun følte et veldig forventningspress,
og fordi hun følte at ingen hørte på henne. Hva er de vanligste
årsakene til selvskading?
- Årsakene
kan være forskjellige fra person til person. Mange forteller at de skader
seg fordi de opplevde traumer eller overgrep som barn. De dunker kanskje hodet
i veggen fordi de gjentatte ganger fikk dunket hodet i veggen av en voksen da
de var barn. Andre ganger kan forbindelsen være mer symbolsk; noen skader
hender eller armer fordi de ble tvunget til å beføle en overgriper.
Iblant kan det
handle om å vite om et tidlig misbruk - samtidig som man ikke vil vite.
Man formidler til seg selv og til andre det som en gang hendte (et uttrykk for
at man vet). Samtidig fokuserer man på skaden i nåtiden (et uttrykk
for at man ikke vil vite).
Selvskading kan
også være en måte å mestre overveldende og vanskelige
følelser på. Erfaringer om overgrep, tap og atskillelse, smertefull
eller skremmende medisinsk behandling eller andre traumer kan overstige et barns
kapasitet for forståelse og mestring. Overlates barnet helt til seg selv,
uten en voksen som kan berolige og trøste det etter slike vonde opplevelser,
kan selvskading brukes som en trøst. Noen voksne som ikke selvskadet
som barn, kan selvskade som voksne for å mestre følelser som er
knyttet til fortiden. De kan få det man kaller flash-back. Hendelsene
i fortiden oppleves da på nytt, derfor kan selvskading brukes på
samme måte av en voksen som av et barn.
Når
selvskading blir terapi
- Hvilke funksjoner
kan selvskading ha?
- Folk selvskader
fordi de føler at det hjelper dem. Noen bruker den fysiske smerten som
avledning fra den følelsesmessige smerten. Noen selvskader fordi et sår
eller arr synliggjør den følelsesmessige smerten og gjør
den virkelig for dem. Andre vil se den fysiske skaden leges og dermed oppleve
et håp om følelsesmessig leging. For noen kan det være en
måte å straffe seg selv på. For noen er det en nonverbal måte
å fortelle om overgrep på. For noen er det en måte å
bli fjern på - forsvinne fra den vonde opplevelsen, eller en måte
å unngå å forsvinne fra den vonde opplevelsen på. Og
hos noen virker det spenningsutløsende.
- Men det må
da være vondt?
- Ja, og for noen
er det hensikten - f. eks. som en måte å stra1ffe seg selv. Andre sier at de ikke kjenner noe. Uansett er det viktig å
være oppmerksom på at de som eventuelt skal sy og behandle sår
etter kutt bør behandle dette så nøytralt og nøkternt
som mulig. Noen pasienter har opplevd å bli "straffet" for skadingen
ved at legen med vilje syr uten bedøvelse, for å få dem til
å stoppe skadingen. Slik handling viser totalt mangel på empati
og forståelse for situasjonen. Smertene som påføres av andre
oppleves snarere som overgrep og straff enn som hjelp, og er klart antiterapeutisk.
Dissosiering
Dissosiering er
en kreativ måte vi mennesker bruker når vi utsettes for noe som er så
smertefullt eller skremmende at vi ikke greier å ta det inn over oss.
Når vi for eksempel utsettes for overgrep eller er vitne til vold, kan
det bli som om kroppen og "selvet" skiller lag; vi kan føle
det som om vi forlater oss selv og ser alt utenfra, at det ikke er vi som opplever
dette, at vi blir nummen, at alt blir utydelig eller at alt bare stanser opp
slik at vi ikke verken registrerer eller kan huske det som skjer. Det handler
om en "mental flukt".
Når barn
opplever situasjoner med kaos eller overgrep, kan de dissosiere for å
skape flere adskilte deler av seg selv. På den måten kan en situasjon
brytes ned til mer tålbare biter i stedet for at man forsøker å
fatte alt på en gang. Ulike deler av personligheten mestrer de ulike situasjonene,
følelsene og tankene. Et barn kan for eksempel oppleve skoletiden som
trygg, mens kveldene hjemme med far når han har drukket blir uforutsigbare
og farlige. De vonde følelsene hjemme med faren "puttes" vekk
når barnet er på skolen, der opptrer det helt normalt.
- Opplever man
selv at man har slike adskilte deler?
- Alle kjenner
vi jo igjen noe av dette; vi viser for eksempel en side av oss på jobben, en side hjemme med make og barn og en side når vi
er på fest. Men når barn tidlig lærer et slikt mønster
fordi deler av virkeligheten blir for vanskelig, kan dette mønsteret
bli ekstremt. Man kan da oppleve ulike følelser som ulike deler av seg,
"den sinte delen av meg", "den redde delen av meg" osv.
Noen, men ikke alle, opplever at de har slike delpersonligheter, og at en av
disse personlighetene selvskader.
Større
åpenhet
For mange føles
det viktig å få snakke med noen om selvskadingen. Å dele en
slik mørk hemmelighet med noen som kan lytte og forstå, kan være
et skritt på veien mot helbredelsen. Det å begynne å snakke
om selvskading, finne ut hvordan det har forbindelse til kroppen, og oppdage
spesielle mønstre og sammenhenger med ting man har opplevd, er et stort
skritt framover.
- Men hvem skal
man velge å fortelle det til?
- Dessverre er
mange blitt møtt med veldig sårende reaksjonsmåter både
blant venner og fagfolk; de er blitt avvist og har kjent seg enda mer skamfulle,
ja, noen er til og med unødig innlagt på psykiatriske sykehus.
Før man snakker med noen, er det lurt å tenke igjennom hvordan
man tror de vil reagere, ut fra det man vet om dem. Merker du at du ikke
blir forstått, så finn noen annen å snakke med.
- I blant kan man
vel bli nødt til å fortelle hva som har hendt, for eksempel
hvis man trenger legehjelp, eller om noen bemerker sårene eller arrene.
- Ja, mange vil
føle seg ille til mote ved å snakke om selvskadingen i slike tilfeller.
Da kan det være lurt å diskutere med en behandler eller støtteperson
på forhånd, slik at man vet hva man skal si. Eller tenke igjennom
selv hva man skal si og skrive det ned om nødvendig. Man kan også
ringe i forveien og fortelle om selvskadingen. Hør hvordan vedkommende
reagerer, og fortell hva du har behov for når du kommer.
Terapi
- Det kan være
fristende, særlig for den som vil prøve å hjelpe den som
selvskader, å se på selvskading som en del av "den onde delen"
av seg, noe man straks bør kvitte seg med. Men i det lange løp
vil det være nyttig å huske at selvskading imøtekommer
et behov; at det er noe man gjør for å hjelpe seg selv i situasjoner
man ikke mestrer på andre måter.
- Betyr det at
man ikke nødvendigvis bør slutte med selvskading?
- Det viktigste
er å forstå hva det er, godta at man kan leve med det, kanskje med
å finne en form som i minst mulig grad gir alvorlige arr, eller få
hjelp til å stoppe det, dersom det blir ens eget valg gjennom terapiprosessen.
Man bør også forsøke å finne fram til gode alternative
måter å mestre de vanskelige minnene eller følelsene. Noen
ganger medfører dette at selvskadingen tar slutt, andre ganger at den
reduseres eller får en annen utforming. Og noen ganger vil en velge å
bruke selvskadingen fortsatt, men likevel kunne få et annet og bedre selvbilde,
fordi selvskadingen ikke lenger behøver å framstå som totalt
meningsløs eller skammelig. Da trenger man en god terapeut som har kunnskaper
om tilstanden og som er villig til å lytte - og eventuelt kan hjelpe en
til å finne noe å sette i stedet for selvskadingen.
- Hva kan alternativene
være?
- Alternativene
må en finne gjennom sin egen historie og ved å forstå mer
av hvilken nytte selvskadingen har tjent.
Det er ikke riktig å si så mye konkret om dette, men noen kan finne andre måter
å dekke behovene for selvskading på, for eksempel å male med
leppestift på kroppen eller på et papir hvis behovet er å
se blod. Hvis behovet er å kjenne smerte, kan man holde en isklump mot
huden, eller ta en gummistikk rundt håndleddet og snappe huden med den.
Er behovet å mestre smertefulle minner, følelser eller finne spenningsutløsning,
finnes det også mange alternative teknikker.
- Du har selv
oversatt og bearbeidet for norske forhold en bok "FORSTÅ SELVSKADING
Arbeidsbok for ungdom og voksne", hvordan har du tenkt at den skal brukes?
- Jeg tror boka
kan hjelpe en å komme i gang med en helbredelsesprosess ved å gi
innsikt og kunnskaper, og ved å utvikle alternative reaksjonsmåter
til selvskading. Man kan nok arbeide med boka alene, men jeg anbefaler sterkt
at dette gjøres sammen med en terapeut man har tillit til og som kan
hjelpe og støtte en under veis.
Heftene "Forstå selvskading", "Arbeid med selvskading" og "Er det så farlig?"
kan du kjøpe fra:
STIFTELSEN
PSYKIATRISK OPPLYSNING
Breigt.
21, 4006 Stavanger. Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01.
Intervjuer: Gudrun
Vinsrygg
Oppdatert: 2007
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
