Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Endret selvoppfatning og kronisk sykdom...

Lektor Torill Skrondal intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Å ”bebo” en dårlig fungerende kropp som følge av kronisk sykdom, vil kunne oppleves som en trussel mot ens selvoppfatning; kroppen kan kjennes som fremmed – til og med en fiende. I dette intervjuet som tar utgangspunkt i boka ”Å leve med kronisk sykdom - En varig kursendring”, skal vi se på hvordan selvbildet kan forandre seg når kroppen blir syk.

- Vanligvis reflekterer vi ikke over kroppen når den fungerer som den skal, da kan vi uforstyrret rette oppmerksomheten mot omgivelsene, sier Torill Skrondal, lektor ved Høgskolen i Molde, Institutt for helsefag – og en av forfatterne av boka ”Å leve med kronisk sykdom”. – Men ved langvarig sykdom kan det oppstå store endringer i kroppsfungeringen. Og det som skjer når kroppen ikke virker som den skal, det skjer ikke bare med kroppen, men gjør også at det skjer noe med selvet.

- Blir forholdet mellom kropp og selvoppfatning tydeligere under kronisk sykdom?

- Selvoppfatning relateres også til kroppen. Opplevelsen av kroppen kan bli forandret som resultat av sykdom; den kan oppleves som fremmed og noe som kan forårsake sykdom og skade. Kroppslige plager blir dermed en trussel mot selvoppfatningen. Å ”bebo” en dårlig fungerende kropp som følge av kronisk sykdom vil kunne oppleves som en trussel mot ens selvoppfatning.

Sykdom og selvfølelse

- Hvordan kan en kronisk sykdom påvirke selvfølelsen?

- Selvet er en del av kroppen, og når kroppen svikter, skjer det også noe med livet som lever i denne kroppen. Man opplever ikke bare at man har en sykdom, men selve eksistensen forstyrres; et ”sammenbrudd” i kroppen betyr også et ”sammenbrudd” i måten å være i verden på.

- Dette må du forklare nærmere…

- Jeg befinner meg alltid i verden, og alltid i midten av de tingene som omgir meg. Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp, og det er ved hjelp av denne kroppen jeg i første rekke har tilgang til verden. Kroppen befinner seg i verden og samvirker med verden. Sykdom, og særlig når den er kronisk, betyr en forandring. Man er ikke lenger i stand til å ta del i, og engasjere seg i livet og tilværelsen på samme måte som tidligere. En halvsidig lammelse er for eksempel ikke bare nedsatt førlighet i kroppens ene side, den representerer også problemer med å utføre alle de daglige gjøremålene som vi før tok som en selvfølge. Vi får en redusert oppfatning av oss selv som dugelige. Vi kan ikke være i verden uten kroppen vår. Det vi kaller oss ”selv” er også et kroppslig selv som vi er veldig bevisst. Når vi har en kronisk sykdom som stadig minner oss om oss selv, kan det føre til at vi ikke kjenner oss trygge på at vi greier det vi vil greie. Når den som er frisk går gjennom et rom, vet vedkommende uten å tenke på det, at hun/han må gå rundt stolen for å komme til døra. En med MS eller en som er synssvekket og ramler over stolen, vil oppleve sin kropps sansing som ineffektiv, ja, som villedende. Kroppens romfølelse er forstyrret, og slik den tolker seg selv og omgivelsene fungerer den ikke lenger som før.

- Dette fører vel til at mange synes at andre ser rart på dem?

- Ja, naturligvis. Man kjenner at man stikker seg ut, at man blir betraktet. I Leon Eiks livshistorie (1997) beskrives det slik: ”Du skil deg heile tida ut, negativt. Og du må heile tida forklare og bekrefte nettopp det. I ein klebutikk møter du problema i spegelen, i ansiktet til ekspeditøren og i varehyllene. Du fyller ikkje standarden.”

- Oppfatter man på en måte sin kropp som ”en annen enn meg”?

- Ja, i første omgang. Jeg har endret meg i forhold til slik jeg var før, noe er tapt. Også gjennom andres blikk eller nærvær kan man stadig bli minnet på hvor smertelig sårbar man er.

En stadig påminnelse

- Paradoksalt nok er det slik at det å være seg selv, forutsetter evnen og muligheten til å glemme seg selv, sier Torill Skrondal. - Den muligheten har ikke den kronisk syke/funksjonshemmede fordi man stadig blir minnet om kroppen på en vond måte. Dette er et dilemma den kronisk syke, mer enn andre, må stå i. Bevisstheten om at omgivelsene fokuserer på det ufullkomne, blir en stadig trussel mot ens selvoppfatning. Likedan vil opplevelsen av at kroppen ikke ”samarbeider” eller fortolker seg selv riktig lenger, være en stadig trussel mot kropp-sjel-enheten. Dette er det viktig å være klar over, både for den som har en kronisk sykdom – og for omgivelsene. I sin bok The Body Silent (1987) beskriver sosialantropologen Robert Murphy sin egen sykdom: ”Fra det tidspunktet svulsten min ble diagnostisert, til jeg havnet i rullestol, hadde jeg en økende erkjennelse av at jeg hadde mistet mye mer enn førligheten i beina. Jeg hadde også mistet noe av meg selv. Det var ikke bare det at andre behandlet meg annerledes, jeg følte meg også annerledes. Mitt sinn var forandret, mitt selvbilde, ja, hele den grunnleggende basis for min eksistens. Det var en forandring til det verre, en degradering av alt jeg var vant til å være. Jeg følte meg alene og isolert – trass i støtte fra familie og venner.” Robert Murphy opplevde at velmenende mennesker hadde vanskelig for å forholde seg til ham, fordi deres fortolkning av situasjonen ble forvridd på grunn av funksjonshemningen de stod overfor. Likedan er han selv påvirket av at ikke bare kroppen hans, men også bevisstheten, er totalt endret. Dersom man som funksjonshemmet opplever aversjon eller forakt, vil følelsen av å ha verdi lide. Slik vil skade av kroppen også forårsake forminsking av selvet.

- Når man ikke lenger er den man var, hvem blir man da?

- Vi har alle en spesiell kroppslig stil som identifiserer kroppen som ”min”. Filosofen Kay Toombs (1992) som selv lider av en kronisk sykdom, understreker bl.a. at man må anta at en oppestående posisjon i seg selv har betydning som kroppsuttrykk eller kroppsspråk. Å være i stand til ”å stå på egne bein” handler om mer enn selvstendighet. Tap av den oppreiste stillingen medfører ikke bare følelse av hjelpeløshet og avhengighet, men også at andre understreker denne avhengige rollen. Kroppslig forandring forandrer altså opplevelsen av en selv og ens livsverden.
Når du har en forbigående defekt, forventer du å bli frisk igjen fordi det normale er å være frisk. En som er kronisk syk erfarer at det kroppslige sammenbruddet er det ”normale” – og de øyeblikkene man opplever ”ikke-sammenbrudd” blir ”unormale”.

– Dette er jo det motsatte av det man opplever som normalt…

- Ja, og derfor blir det en stadig trussel mot ens selvoppfatning. Toombs fremhever nettopp det at unormal kroppsfunksjon blir det normale, og at øyeblikk da kroppen erfares som normal blir oppfattet som en slags unormal tilstand, er en av de viktigste forskjellene mellom kronisk og akutt sykdom.

- Kan du nevne et eksempel på dette?

- En giktpasient som har kroniske smerter og som for en kort stund opplever at smertene er borte. For vedkommende oppleves dette, som er det normale for folk flest, som en ”unormal” tilstand. Personer med MS vil i tillegg erfare at kroppen som feiltolker seg selv i nåtiden, også vil være en trussel i fremtiden, fordi den når som helst kan slå til på en fiendtlig måte, slik at funksjonsevnen blir radikalt dårligere – kroppen blir dermed også en fremtidig fiende. Kroppen blir uforutsigbar og dens uforutsigbarhet gjør at det blir vanskelig å planlegge i livet, en kan ikke stole på kroppen.

Se og gjør hel

- Hvordan kan jeg som er ”frisk” gjøre livet lettere for en som er kronisk syk?

- Kanskje kan jeg illustrere det med to pasientutsagn som jeg mener virker henholdsvis truende og bekreftende på pasientens selvoppfatning.

En pasient hadde fått en halvsidig lammelse og var avhengig av mye hjelp. Hun fortalte at pleierne pratet over hodet på henne: ”..det er veldig som de prater seg imellom og ikke til oss, jeg liker nå at de prater til meg, men jeg mener ikke at jeg skal være første mann på stigen altså. Når de snakker over hodet på meg, blir jeg liksom så tom innvendig.” Alle ønsker vi å bli sett og tatt i betraktning, ingen liker å bli snakket over hodet på som om de var et objekt. Det gjelder særlig kronisk syke som er i en sårbar posisjon.

En annen pasient fortalte om en sykepleier som hadde med olje og masserte ryggen hennes. ”Ja, jeg syntes det hjalp mot smerter, for det var nærmest som varme, jeg følte det nærmest som jeg ble ”oppretta”. Jeg oppfatter det som om pleieren gav denne pasienten en følelse av å være godtatt, å være hel – kropp og sjel ble føyet sammen under hendenes rytmiske bevegelser. Massasjen virket bekreftende på pasientens selvoppfatning. Både som friske og syke har vi behov for stabilitet i vår oppfattelse av oss selv. Endret utseende og kropp kan true denne selvoppfatningen og gjøre oss sårbare. Da er det viktig å bli sett og møtt med bekreftelse på at man fremdeles er et ”helt” menneske. Hvis du greier å gi kronisk syke mennesker som du møter disse følelsene, da har du møtt dem på riktig måte – og da er du med å gjøre livet lettere for dem.

Oppdatert: 2003

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook