Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Rusmisbruk og diagnose

Psykiater Hans Olav Fekjær, overlege ved Blå Kors Senter i Oslo, intervjuet av Eva Fosse

- En diagnose er en presisert angivelse av en sykdom. Men for rusmisbruk er bildet delt. På den ene siden har vi de formelle, medisinske diagnosene, med fellesbetegnelsen ”avhengighetssyndrom”. Rusmiddelet det gjelder settes først i betegnelsen, for eksempel ”alkoholavhengighetssyndrom”.  Under behandling av pasienten blir slike diagnoser sjelden lagt vekt på. En annen side av bildet er den sosiale stempling. Folk flest har en oppfatning av hvordan en rusmisbruker ter seg. Vanlige betegnelser er alkoholiker og narkoman. Men den mest praktiske og nyttige innfallsvinkelen i hjelpeapparatet er hvor skadelig eller risikofylt rusbruken er for personen selv og omgivelsene, konstaterer psykiater Hans Olav Fekjær. Han er forfatter av boken Rus (Gyldendal Akademisk 2004).

- Det er ofte de pårørende som oppsøker hjelpeapparatet med familiens rusproblem. Da har de selv definert det som et problem.  Det kan være ektefelle eller foreldre som er sterkest motivert, enten fordi de har medfølelse og ønsker at pasienten skal få hjelp, eller fordi de er sterkt plaget fordi pasienten har en atferd som går ut over de pårørende. Når partneren sier at ”han har alkoholproblemer”, gir en samtale med dem ofte inntrykk av at han har alkoholen men hun har problemene.

I andre tilfelle søker rusmisbrukeren selv behandling. Det er vanligst hos sosialt utslåtte og der hvor vedkommende har vært til behandling tidligere.

Det å bruke diagnoselistens kriterier for å stille diagnosen ”alkoholavhengighetssyndrom” under konsultasjonen, har liten hensikt. Behandleren må først og fremst ta utgangspunkt i de subjektivt opplevde problemene. Først når legen sender regningen til trygdekontoret, kan den formelle, medisinske diagnosen bli brukt, mener psykiateren.

Nyttige hjelpemidler

Det som får en person til å ønske å endre sine drikkevaner, er partner, helse, arbeid og loven. Nyttige hjelpemidler i behandlingen er en del blodprøver som viser høyt alkoholforbruk.

En prøve som har vært mye brukt de siste tiårene, er leverprøven GGT (Gamma Glutamyl Transferase). Mindre sensitive leverprøver er ASAT og ALAT. Disse prøvene vil bli normale i løpet av få uker hvis du slutter å drikke. For legen er disse prøvene et godt, pedagogisk hjelpemiddel.

- I mine samtaler med pasienten, er det sjelden fruktbart med advarsler om at han kan utvikle leversykdom om ti år hvis han ikke endrer sine drikkevaner. Men med en leverprøve som viser at leveren er plaget eller skadet av hans alkoholbruk, kan jeg oppfordre ham til å kutte ut alkoholen noen uker. Da tar vi en ny prøve. Til pasienten sender jeg det siste prøveresultatet, som viser normale verdier. Der skriver jeg: ”Leveren takker deg!” Pasienten har fått et håndfast bevis på at det er lurt å kutte ut alkoholen.

I behandlingen av folk med alkoholproblemer tror Fekjær på konkrete meldinger og bevis, og en nøytral tilnærming til problemene.

– Derfor er det nyttig med prøver som indikerer at kroppen ikke har godt av alkoholen. I samtaler kan jeg kan slå fast at det er kroppslige tegn på at alkoholforbruket er skadelig og farlig.

Fekjær mener at det dummeste du kan si til en rusmisbruker er at ”du er alkoholiker” eller ”du er narkoman”.

- Undersøk konsentrasjonen av rusmiddelet i blodet, og gi dine anbefalinger til pasienten, knyttet til prøveresultatene, er hans anbefaling..

Spørreskjemaer

For at hjelpepersonell, først og fremst leger, skal oppdage skadelige rusvaner hos sine pasienter, er det utviklet forskjellige typer spørreskjemaer. Et eksempel er CAGE, som bare har fire spørsmål:

  1. Har du noen gang følt at du burde kutte ned på din bruk av rusmidler?
  2. Har noen irritert deg ved å kritisere din rusmiddelbruk?
  3. Har du noen gang hatt dårlig samvittighet for din rusmiddelbruk?
  4. Har du noen gang tatt et rusmiddel om morgenen for å roe nervene eller bli kvitt bakrus?

- Dette og flere andre spørreskjemaer fanger bare opp enkelte aspekter og ikke andre. Noen av spørsmålene er egnet til å fange opp personer som har dårlig samvittighet eller er blitt kritisert. Det er begrenset hvor mye av virkeligheten en får kartlagt. Dessuten gjelder spørsmålene om man ”noen gang” har opplevd problemet. Det vil si at de eventuelt avdekker problemer som fantes i en tidligere livsfase.

Fekjær mener at spørreskjemaene ikke er avgjørende for hvordan hjelpeapparatet skal forholde seg overfor rusmisbrukeren.

Rikstrygdeverket har innført en egen takst (40 kroner) for å få praktiserende leger til å bruke skjemaet. Psykiateren konstaterer at bruken likevel er begrenset. Mange leger finner det unaturlig å forholde seg til pasienter med skjemaer i stedet for å få opplysninger frem i vanlig samtale.

Narkotikatester

For å påvise bruk av narkotiske stoffer, er blodprøver overlegent best når man vil ha et kvantitativt mål. Blodprøver kan altså bestemme graden av påvirkning. Kvalitativ påvisning, det vil si om rusmiddel eller stoffskifteprodukt er til stede, kan gjøres i urin eller spytt.

- Det finnes billige hurtigtester som koster 100-250 kroner pr. prøve. Flere av dem tester samtidig for mer enn ett stoff. De benyttes på urin eller spytt, opplyser Fekjær. - Hurtigtestene er best for å påvise cannabis, kokain, amfetamin og heroin. Det er vanskeligere å få påvist ecstasy, GHB og Rohypnol. En må imidlertid være klar over at slike tester ikke er helt pålitelige, verken når en får positive eller negative resultater.

Hvis hurtigtestene slår ut på ”stoff”, vil brukeren ofte innrømme misbruket. I slike tilfeller er testen nyttig til tross for at den er usikker. Men hvis det blir påstand mot påstand, er ikke en hurtigtest et endelig bevis. I slike tilfeller må prøven sendes til et laboratorium.
Rutinemessig narkotikatesting er utbredt i arbeidslivet og en del skoler i USA. Også i Sverige brukes slik testing i arbeidslivet. I Norge, derimot har både AKAN, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene vært enige om bare å teste ved begrunnet mistanke.

Til slutt opplyser Fekjær at det sjelden er positive prøver ved rutinemessig testing uten spesiell mistanke.

– Foruten at mennesker kan oppleve det som mistenkeliggjøring eller inngripen i den private sfære, blir testingen kostbar i forhold til hvilken nytte den gir. I USA er derfor testingen i arbeidslivet nå på retur, konstaterer Hans Olav Fekjær.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2005

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook