Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Personlighetsforstyrrelser

Professor dr. med. Einar Kringlen intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. Utfordringen for de som lever sammen med dem, er å lære å forstå deres handikapp, oppmuntre den første gruppen og sette grenser for den andre. For de som er rammet, blir en av oppgavene å lære seg å sette ord på egne ”leveregler” for å kunne endre dem.

- Personlighetsforstyrrelser er relativt varige avvikende personlighetstrekk som ofte viser seg i unge år – trekk som er så spesielle at de skaper problem for en selv og/eller for andre, sier Einar Kringlen, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og forfatter av flere lærebøker i psykiatri.

- Hvor vanlig er personlighetsforstyrrelser?

- Det avhenger av definisjon. Bruker vi et snevert begrep, er det svært få. Men bruker vi de vanlige diagnosekriteriene (se lenger nede i intervjuet), regner vi med at dette er lidelser som rammer 10 – 15 prosent av den voksne befolkningen.

- Flest menn eller flest kvinner?

- Omtrent like mange av begge kjønn, men lidelsene arter seg ofte annerledes hos kvinner enn hos menn. Alvorlige personlighetsforstyrrelser med store konsekvenser for menneskene rundt en, synes å forekomme hyppigst blant menn.

Flere grupperingsmåter

- Vi har grovt sett to typer personlighetsforstyrrelser, forteller Einar Kringlen. – Den ene ble tidligere kalt karakternevrose og kunne ha kjennetegn som sterk skyldfølelse, hemming, liten selvtillit, mindreverdighetsfølelse, engstelse, skyhet og sjenerthet. Til den andre gruppen hører de vi tidligere kalte psykopater; personer som er kalde, fiendtlige, ofte også svært impulsive, aggressive og voldelige. Man kan vel si at den første gruppen skaper mest problem for seg selv, den andre skaper mest problem for andre. Det finnes også andre måter å gruppere disse forstyrrelsene på. Amerikanske forskere har delt dem i tre grupper:

Eksentriske personlighetsforstyrrelser omfatter paranoide (svært mistenksomme) og schizoide (svært innadvendte og eksentriske) forstyrrelser.

Dramatiske personlighetsforstyrrelser omfatter hysteriske, narsissistiske (selvdiggende), asosiale og følelsesmessig ustabile forstyrrelser.

Engstelige personlighetsforstyrrelser omfatter de usikre, unnvikende, avhengige, engstelige, tvangspregede og passivt/aggressive forstyrrelsene.

- En annen ting er at det er flytende overganger fra normal personlighet til personlighetsforstyrrelse: de fleste av oss har enten visse karakternevrotiske eller psykopatiske trekk, sier Einar Kringlen. – Mange typer personlighetsforstyrrelser glir også over i hverandre, det er ingen klare skiller mellom dem.

Åtte diagnoser

- Disse to eller tre ovenstående hovedgruppene er bare en grovinndeling, fremholder Einar Kringlen. - Verdens Helseorganisasjon deler inn de ulike personlighetsforstyrrelsene i åtte psykiatriske diagnoser.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt – og de forventer å bli utnyttet av andre. Derfor har de brede marginer for det de oppfatter som krenkelser, blir lett fornærmet og går ofte til motangrep. Fordi de hele tiden er på vakt overfor alt og alle, er de også svært anspente – noe som gjenspeiles i kroppsholdningen deres. Manglende humor og selvironi gjør at man må være forsiktig med hva man sier til dem.

Schizoid personlighetsforstyrrelse betegner personer som er svært innadvendte, er lite interesserte i andre og synes å ha nok med seg selv. Innad kan enkelte ha et rikt tankeliv, utad virker de fjerne, kalde og uinteresserte – samtidig som de er sky, hemmelighetsfulle og isolerte. Verken ros eller kritikk synes å påvirke dem.

De som har en hysterisk personlighetsforstyrrelse preges av sterke følelser, teatralsk væremåte, dramatisering, selvopptatthet og overdrivelser. De kommer ofte lett i kontakt med andre og kan gjøre et sterkt og ganske godt førsteinntrykk, men en del kan senere vise seg å være svært manipulerende. Noen er kroppslig ekshibisjonistiske og utfordrende. Mange har kortvarige følelsesmessige utbrudd og "hysteriske" anfall som de senere bagatelliserer og bortforklarer. Grensen mot emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderlineforstyrrelse er uklar.

Emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse har to viktige trekk: impulsivitet (spontane uten å tenke på følgene) og identitetsforstyrrelse (forstyrret selvbilde, noe som kan komme til uttrykk når det gjelder usikkerhet med hensyn til valg av livspartner eller yrke). Disse personene er svingende og uforutsigbare: i det ene øyeblikket er de glade og fornøyde – i det neste triste eller voldsomt sinte. De har sterke følelsesutbrudd og kommer ofte i konflikt med andre når de blir kritisert eller føler seg hemmet. De har i det hele tatt et ganske komplisert forhold til andre: begynner gjerne et bekjentskap med en intens idealisering, for så å nedvurdere og manipulere dem senere. Noen har tendens til selvdestruktiv atferd og ødelegger for seg selv og andre. Mange og skiftende kjærlighetsforhold og ofte alkohol- og stoffmisbruk er typisk.

Antisosial personlighetsforstyrrelse kjennetegnes først og fremst av mangel på sosiale antenner. Uvanlig impulsivitet, hensynsløshet, aggressiv og voldelig atferd, manglende toleranse for ubehag – men først og fremst følelseskulde, mangel på medfølelse, mangel på skyldfølelse og anger, og manglende evne til varige forhold er sentrale trekk. En lang historie med asosial atferd, løyn, tyveri, aggressiv seksuell atferd, slåsskamper og opprør mot autoriteter – gjerne fra tidlig barndom, er typisk. I voksen alder preges de av ustabilitet i samliv og arbeidsliv. Men ikke alle er mistilpassede, noen finner seg godt til rette i et konkurransepreget arbeidsliv – selv om de neppe greier å skjule sine trekk i familiesammenheng der vold og mishandling ikke sjelden er en del av deres atferdsmønster. Tidligere kalte man ofte disse usosiale for psykopater, i dag er det begrepet mindre brukt. Mange kriminelle kommer i denne kategorien.

Den som har tvangspreget personlighetsforstyrrelse er egenrådig og har slik ordenssans at det blir pedanteri. Vedkommende er så opptatt av regler, prinsipper og detaljer at hun/han mister de store linjene. Den tvangspregede er et pliktmenneske som vanskelig kan slappe av og nyte tilværelsen, vedkommende er kanskje arbeidsnarkoman og jobber ofte ut fra en indre tvang, gjerne med rutinearbeid. De har vanligvis en sterk selvkontroll; i selskapslivet er de så redde for å dumme seg ut at de aldri slipper seg løs. Mange blir irriterte på den tvangspregede fordi hun/han er så omstendelig og kjedelig, pirkete og sur.

Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse kalles det når man preges av ekstrem usikkerhet, gjerne vil nærme seg andre, men ikke tør av frykt for avvisning og kritikk. Disse kan derfor ofte virke kalde og arrogante, men blir man bedre kjent med dem, oppdager man hvor dårlig selvbilde de i virkeligheten har og hvor engstelige de er. En slik personlighetsstil disponerer gjerne for angst, depresjon og sosiale fobier – samt en anspent kroppsholdning.

Avhengig personlighetsforstyrrelse karakteriseres av usikkerhet, uselvstendighet og hjelpeløshet. Egne behov underlegges andres, og avgjørelser overlates til dem. Behovet for å bli elsket og redselen for å bli sviktet og forlatt er så stor at man gjør alt for å tekkes andre. Mange avhengige personer blir lett deprimerte, særlig om de føler seg forlatt ved samlivsbrudd eller død.

- Hvilken av disse åtte typene er vanligst?

- I Norge er unnvikende personlighetsforstyrrelse mest utbredt. Men blant de som søker psykiatrisk behandling er de følelsesmessig ustabile (borderline), unnvikende og avhengige personlighetsforstyrrelsene mest vanlig.

Arv og miljø

- Hva er årsakene til disse forstyrrelsene?

- Som ved all atferd handler det om et komplisert samspill mellom arv og miljø. Generelt mener vi at 30 – 40 prosent skyldes arv og resten miljø.

- Vet man noe om hva det er i arven eller i miljøet som har betydning?

- Når det gjelder arv, tror vi det kan ha med typer og mengder av signalstoffer i hjernen å gjøre. Men dette er ikke sikker kunnskap. Når det gjelder miljøfaktorer har man særlig festet seg ved familiemiljøets og kameratflokkens betydning.

- Hva man har opplevd i barndommen kan vel også være avgjørende?

- Det ser ut til at en del personer med ustabil personlighetsforstyrrelse har opplevd en ustabil barndom, ikke sjelden med lite kjærlighet og sågar fysiske og psykiske overgrep eller en eller annen form for omsorgssvikt. Personer med schizoide og paranoide personlighetsforstyrrelser ser også ut til å ha opplevd lite varme. Det er likevel vanskelig å vite i hvor stor grad slike forhold i barndommen er årsak til vansker i voksen alder.

Søker ikke hjelp

- Det er vanskelig å behandle personer med personlighetsforstyrrelser både fordi det handler om å forandre varig innarbeidede atferdsmønstre med en lang utviklingshistorie, og fordi mange av disse personene ikke innser at de har problemer, men mener det er alle andres feil, sier Einar Kringlen.

- Betyr det at de ikke søker hjelp?

- Personer med det vi tidligere kalte karakternevrose (liten selvtillit, mindreverdighetsfølelse, engstelse, skyhet og sjenerthet) søker nok ofte hjelp. Men personer som vi tidligere kalte psykopater (kalde, glatte, ofte også aggressive og voldelige) mener stort sett at det er andre som har problemene, og disse søker ikke hjelp. Det gjør derimot mange som lever sammen med dem – og ikke kan unnslippe dem. Ikke få har aggressive partnere som har alkohol- eller stoffproblemer og som er i stadig kontakt med politiet.

Gruppeterapi

- Såkalt kognitiv atferdsterapi (samtalebehandling om irrasjonelle tankemønstre) i kombinasjon med eksponeringsbehandling, kan være nyttig for å lære å tenke på andre måter, sier Einar Kringlen.

Ved Dagavdelingen ved Psykiatridivisjonen på Ullevål sykehus arbeider spesialister med behandling av personer med personlighetsforstyrrelser. Først deltar alle i gruppeterapi i fire og en halv måned, deretter får de tilbud om oppfølgingsbehandling en dag i uken. Dette er blitt en behandlingsmodell for andre steder i Norge.

For øvrig behandler flere avdelinger ved psykiatriske klinikker slike pasienter, både poliklinisk og av og til ved innleggelse, bl.a. Intermediærklinikken, Psykiatrisk klinikk, Vinderen og Modum Bads Nervesanatorium.

- Hva er felles for de som forsøker slik behandlingsform?

- Felles for de fleste som har forsøkt denne behandlingsformen er at de har vanskelige relasjoner til andre, at de er langtidssykemeldte eller på attføring, og at de har forsøkt annen terapi tidligere. Behandlingen er krevende, de må arbeide hardt både med seg selv og med sine forhold til andre. Noen grupper er lagt opp slik at de som går der skal bli bedre kjent med seg selv, for eksempel brukes kroppsterapi, maleterapi og samtalegrupper. I andre grupper legges det vekt på å løse problemer og mestre hverdagens utfordringer. Her utfordres ubevisste leveregler som for eksempel ”ingen liker meg”. Når man klarer å sette ord på sine egne ”leveregler”, kan man også forandre dem.

- Hvordan går det med disse personene?

- Vi har ikke noen gode etterundersøkelser av dette, og det beror jo også på hva behandlingen har bestått i. Man kan vel si at flere blir noe bedre etter behandling, men dessverre får en del tilbakefall.

- Hvilke andre steder i landet finnes lignende behandlingstilbud?

- Foruten i Oslo deltar psykiatriske dagavdelinger i Akershus, Hedemark, Buskerud, Vestfold, Rogaland og Bergen i DagsavdelingsNettverk . Her konsentrerer man seg om behandling av personlighetsforstyrrelser.

Medisiner

- Finnes det medisiner som hjelper?

- Ja, for noen kan medisiner være nyttig i perioder selv om psykoterapien er den sentrale behandlingen. Lave doser med såkalte nevroleptika (antipsykotiske midler) kan være bra ved schizoide og borderline tilfeller. Grunnstoffet litium har i enkelte tilfeller vært brukt for å stabilisere de som er følelsesmessig ustabile. Man har også forsøkt andre stemningsstabiliserende midler – uten overbevisende virkning.

- Hva med moderne ”lykkepiller”?

- Det har vært forsøkt, men vi har lite dokumentasjon for at de har noe særlig effekt.

Slik takler du personer med denne lidelsen

- Hvordan takler jeg personer med personlighetsforstyrrelser?

- Det beror på hva slags type forstyrrelse det handler om.
Når det gjelder sjenerte og hemmede personer med dårlig selvfølelse, kan du forsøke å få dem til å innse at de er både verdifulle og kunnende. Vær oppmuntrende og finn deres sterke sider, og ros dem også gjerne. Når det gjelder personer man tidligere kalte psykopater, er det viktig å være realistisk og beskytte seg selv. Kan du unngå dem, så gjør det. Kan du det ikke, så la deg ikke lure eller manipulere selv om dette er personer som kan være både sjarmerende og ”glatte” i første omgang, senere vil du oppdage at de ofte lyver og er uberegnelige. Sett grenser og vær tydelig!

Relaterte intervjuer/artikler:

Oppdatert: 2008

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook