Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Omsorg ved livets slutt

Avdelingsoverlege Bettina Husebø og direktør Britt Hysing-Dahl intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal

- Det er viktig at den døende får god smertelindring og hjelp til å mestre angst, uro og fysiske plager. Dette forutsetter samarbeid mellom pasient, pårørende og helsepersonell. Vi må ha respekt for døden som en del av livet, sier Husebø og Hysing-Dahl.

I dag er det slik at døden flyttes ut fra hjemmene og inn på institusjon. 40 prosent av befolkningen dør på sykehjem. Er du kvinne er sannsynligheten for at du kommer på sykehjem 70 prosent. For menn er situasjonen annerledes – flesteparten dør før sine kvinner, dessuten blir de oftere pleiet i hjemmet om de blir alvorlig syke. Er du mann er derfor sannsynligheten for at du kommer på sykehjem rundt 15 prosent. Norge topper statistikken i Europa når det gjelder andel av befolkningen som dør på pleieinstitusjoner.

- For 100 år siden døde nesten alle hjemme. Alle familier hadde sine erfaringer med døden. Både gamle og unge fikk omsorg i sine hjem om alvorlig sykdom eller død inntraff. Disse erfaringene var ofte forbundet med mye sorg og smerte, men familien var sammen om å dele det vonde. Døden var en del av livet, sier Britt Hysing Dahl som er ansatt som direktør på et av landets største sykehjem, Bergen Røde Kors sykehjem. Dette var det første i Norge som opprettet en egen palliativ avdeling som arbeider i tråd med hospicefilosofien.

Behandling ”for enhver pris”?

Eldre mennesker blir stadig eldre og sykere. Demens er den hyppigste diagnosen. I tillegg har eldre en lang rekke andre kroniske og alvorlige sykdommer.

- Ved vårt sykehjem har hver pasient i gjennomsnitt 6,7 ulike kroniske eller alvorlige sykdommer. God legedekning gjør at våre pasienter kan unngå unødige sykehusinnleggelser. Det gjelder ikke, for enhver pris, å ”redde livet” til den alvorlig syke og døende, men å bidra til kvalitet i det livet som gjenstår, sier Hysing-Dahl.

Lytt til den eldre

- Eldre mennesker er ofte forberedt på døden. Å tenke på døden er ikke ukjent for dem. Om pårørende og helsepersonell har mot og tar seg tid til å lytte til den syke vil vedkommende ofte ha tanker og ønsker om den siste tiden. Å tørre å snakke om døden kan skape trygghet og redusere angst for alle de involverte, sier Hysing-Dahl. - Det er viktig at personalet ser mennesket bak pasienten. At vedkommende er, og har vært, et oppegående og selvstendig menneske med lang livserfaring og ulik bakgrunn. Som en naturlig følge av en slik holdning vil respekt og synliggjøring være resultatet. Tanken bak hospicefilosofien er blant annet at pasienten skal kunne fortsette å leve sitt liv også etter at vedkommende blir innlagt på sykehjem. Har du drukket cognac til kaffen eller tatt deg et glass rødvin til maten, skal du kunne fortsette med det, sier Hysing-Dahl.

- Når skal behandlingen avsluttes?

- Det store problemet er å avgjøre ”når tiden er inne”. Legen vil alltid være den som er ansvarlig for å ta avgjørelsen om pasienten skal behandles eller ikke. En slik avgjørelse skal ikke overlates til den enkelte pasient eller pårørende. Her må de beskyttes fra å ta umulig valg, sier avdelingsoverlege Bettina Husebø som har arbeidet ved Bergen Røde Kors sykehjem i åtte år. - De fleste pasienter og pårørende er helt avhengige av den informasjon de får fra legen. Den store utfordringen her er å gi pasient og pårørende god nok informasjon.Om pasienten er klar og ved bevissthet, skal vedkommende alltid informeres om utredning og behandling. Legen er ansvarlig for ikke å foreslå unødig behandling som vil utsette pasienten for lidelser. Legen er også ansvarlig for at pasient og pårørende har forstått informasjonen som er gitt. Undersøkelser viser at pasienten og de pårørende ofte bare oppfatter en brøkdel av hva legen informerer dem om. Det er derfor svært viktig at både pasienten og de pårørende tør å stille spørsmål. Like så viktig er det at legen tar seg tid til å stoppe opp og stille kontrollspørsmål for å undersøke om vedkommende har oppfattet informasjonen.

- Hva kan de pårørende bestemme?

- Vi må alltid huske på at pasienten selv er eksperter på sine liv. De kjenner sine svakheter, styrke og erfaringer mer enn vi som helsepersonell noen gang kommer til å gjøre. De pårørende har også kunnskaper og erfaringer som kommer til nytte, slik at pasienter og pårørende er helt sentrale i et behandlingsteam, ikke minst når det gjelder den siste tiden i et menneskes liv. Det er derfor viktig at de pårørende trekkes aktivt inn i dødspleien. Dette kan være en viktig start på den pårørendes sorgprosess.

- Hvem skal være til stede hos pasienten?

- Pasienten selv skal bestemme hvem som skal være til stede og hvem som skal komme på besøk. Vårt personale kan være behjelpelig med å lage en ”vaktplan” slik at alle som vil kan være der i perioder av gangen. På denne måten har pasienten alltid noen hos seg, samtidig som de pårørende får anledning til også å få litt fri. Personalet ønsker ikke å blande seg i hvem pasienten ønsker å ha besøk av, men noen ganger må de være behjelpelig med å løse opp i gamle familiekonflikter, ofte i tilfeller hvor det finnes barn eller ektefeller fra tidligere ekteskap som ønsker å besøke pasienten. Den døende selv er den som skal avgjøre hvem han eller hun vil ha på besøk.

Plager knyttet til døden

Tallrike undersøkelser viser at våre gamle pasienter, når de blir konfrontert med spørsmålet: ”Hva er det viktigste for deg dersom du ikke kan bli frisk og livstiden er begrenset?” svarer: ”Jeg ønsker ikke å lide unødig” ” Jeg ønsker ikke innleggelse på sykehus” ” Jeg ønsker ikke å bli holdt i live når jeg ikke lenger er ved bevissthet”.

- Hvilke plager er vanligst?

- Nesten alle døende er plaget med smerter og ubehag. Cirka 60 prosent av de døende vil oppleve ralling. Dødsralling oppstår når pasienten ikke lenger er i stand til å hoste opp slim eller mister svelgerefleksen. Pasienten kan også få angst, uro, kvalme og åndenød. Det kan være flere årsaker til åndenød. De viktigste er hjertesvikt og respirasjonssvikt. Dette kan og bør lindres med medikamenter. Det mest effektive medikamentet er morfin. Behandlingen med morfin vil ikke føre til at livet forkortes. Tvert imot ser vi gjerne at pasienten får krefter og overskudd til å leve godt den siste tiden, sier Husebø. - De fleste døende vil miste bevisstheten. Den vanligste årsaken til dette er at sykdommen utvikler seg og dermed svikter vitale organer. Ofte fungerer ikke nyrene, lungene, leveren eller hjerte som normalt. Denne utviklingen kan ikke sees på som bare negativ. Dette bidrar til at pasienten ”sovner stille inn”.

- Hva om den døende får panikk?

- Det kan være at den døende ikke orker å forholde seg til alle de utfordringene det innebærer å være døende. Dette kan resultere i at den syke blir urolig og engstelig. Dette henger ofte sammen med organsvikt. I de tilfeller hvor pasienten er klar kan det hjelpe å få snakket om hvordan han eller hun har det, å få anledning til å sette ord på sine følelser og engstelse. I de tilfellene hvor den døende blir svært urolig kan medikamenter være en hjelp.

- Hva med mat og drikke?

- Mennesker som er alvorlig syke og døende orker ikke spise og drikke som de gjorde før. Kroppen klarer ikke å fordøye den maten de tar til seg, slik som en frisk kropp gjør. En god regel er at den syke selv må få bestemme hvor mye mat hun eller han vil ta til seg.

- Hva når den gamle ønsker å dø hjemme?

- En forutsetning for at pasienten skal kunne dø hjemme er at det finnes et støtteapparat rundt. Når pasienten utskrives fra sykehus, er det førstelinjetjenesten, det vil si fastlege, som har ansvaret for pasienten. Å ha tilsyn for en døende pasient krever at en lege går døgnvakt. Dette er ikke alltid lett for fastlegen. Hjemmesykepleien derimot stiller opp med medisinering og pleie av den syke. De pårørende må også være innstilt på å bruke mye av sin tid på å ta hånd om den døende. Om alt ligger til rette, kan det å få muligheten til å dø hjemme, bli en fin avslutning på livet.

Etter at døden inntreffer

- Når døden har inntruffet opplever jeg at det senker seg en ro og fred. Den døde forandrer ofte uttrykk. Vedkommende blir avslappet og all angst og frykt er borte. I den dødes rom sitter ofte pårørende og samtaler rolig og ærbødig. Det oppleves som om det er en høytidsstemning. Alle har tid. Alle sitter sammen og deler sorgen.

- Hvor lenge kan de pårørende bli hos den døde?

- Hos oss kan de sitte så lenge de vil og har behov. Ønsker de pårørende å være sammen med den døde mer enn et døgn, stelles avdøde og legges i kiste i sykehjemmets kapell. Før selve begravelsen arrangerer vi en svøpningsandakt hvor prest eller begravelsesbyrå er til stede. Ved denne andakten tar familien en siste avskjed med avdøde. Deretter lukkes kisten.

- Får pårørende oppfølgning etter at den eldre er død?

- Vi skulle svært gjerne sett at vi på sykehjemmet hadde noen mulighet til å ha sorggrupper. Vi ser klart at behovet er til stede. Derimot arrangerer vi fire gudstjenester årlig hvor de som har mistet noen på sykehjemmet inviteres. Det tennes lys for de døde og alle navnene blir lest opp. De pårørende får være sammen etter gudstjenesten og får hilse på personalet. Disse gudstjenestene er svært godt besøkt.

Hospicefilosofi og palliativ medisin

- Selve begrepet ”Hospice” oppsto i middelalderen som en betegnelse på ”hjem for fattig reisende” – et tak over hodet, et trygt oppholdssted. Hospice i vår betydning kan tilbakeføres til England for cirka 30 – 40 år tilbake i tid, hvor noen sykehus hadde egne hjem for uhelbredelig syke. Hospice- bevegelsen har fra starten av vært opptatt av pasienten som en person, et menneske med en livshistorie, med familie, venner, nåtid og fremtid, uansett hvor kort fremtiden er.

- Hva er palliativ medisin?

- Den delen av medisinen som satser på god behandling, pleie og omsorg for alvorlig syke og døende – er palliativ medisin. Begrepet ”Pallium” kommer fra latin og betyr kåpe eller frakk. Uttrykket må oppfattes som ”å legge en beskyttende, varmende frakk om pasienter som trenger det mest.” Palliativ medisin ønsker ikke å fremskynde eller utsette døden, men å lindre smerte og å gi psykologisk og sosial støtte.

- Finnes det palliative avdelinger i hele Norge?

- Det begynner å komme hospicesenger spredt rundt på sykehjem i hele Norge. For at en avdeling skal kunne kalles palliativ må det være tilknyttet fast lege hele døgnet. Det er det sjelden på sykehjem. Flere store sykehus derimot, har palliative avdelinger, slik som på Hospice Lovisenberg ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, Synniva Hospice ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen og Seksjon for lindrende behandling ved St.Olav Hospital i Trondheim.

Oppgaver for fremtiden

- Det første spørsmål et samfunn må stille seg er hvordan vi tar vare på de svakeste. Den klart største gruppen svake i det norske samfunn er de alvorlig syke og hjelpetrengende gamle. Alle døende skulle kunne få god pleie og omsorg i slutten av livet. Retten til å dø verdig og smertefritt, omgitt av omsorg og kjærlighet, skulle bli alle mennesker til del, avslutter Husebø og Hysing-Dahl.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 17.09.05

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook