Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Når mor eller far får kreft

- Når mor eller far får diagnosen kreft, rammer det hele familien. Barn og unge er de mest sårbare når familien rammes av alvorlig sykdom, sier psykolog Marianne Straume ved Senter for Krisepsykologi i Bergen. Barna lever i mange tilfeller over år der deres hverdag og utvikling direkte og indirekte påvirkes av sykdom og skal samtidig fortsette sitt dagligliv med barnehage og skole. Mange voksne undervurderer barn og unges behov for å være inkludert i familiens utfordringer på sine premisser Foreldre føler seg usikker på hvordan de best skal støtte barn og unge over tid i å leve et mest mulig normalt liv med utfordringer og erfaringer tilpasset deres modenhet og utviklingsnivå, samtidig som sykdom påvirker hverdagen.

- Det er viktig at barnet får vite at mor eller far har fått kreft så tidlig som mulig. Noen ganger går det en tid før diagnosen foreligger, og allerede i den fasen er det noen barn som vil oppfatte at det er forandringer og at mor eller far er engstelige. I en slik situasjon er det nødvendig å fortelle barnet at mor eller far kanskje er syk, men at hun eller han skal gå til legen for å finne ut hva som er galt. Når diagnosen foreligger, er det viktig å sette seg ned med barnet og fortelle om sykdommen og behandlingen. Jo yngre barnet er, jo viktigere er det å værekonkret. Informasjon om kreftsykdom er ofte komplisert og sykdommen kan føre til store forandringer i barnets liv. Det blir derfor viktig at barnet forstår det som blir sagt. De fleste barn vil ha nytte av at det brukes eksempelvis bøker og tegninger for å gjøre informasjonen mer konkret. Det beste er om foreldrene sammen planlegger hvordan barna eller ungdommene skal informeres. Det er viktig at barnet blir forberedt på at hun eller han skal motta en viktig beskjed. Innled med å fortelle den unge at dere må snakke om noe viktig som gjelder mamma eller pappa for deretter å gi en en kort oppsummering av informasjonen slik at de ikke må vente på det som er vanskelig.  Barnet må få vite navnet på sykdommen og hva det vil innebære for den som er syk. De skal vite at sykdommen er alvorlig og at det er helt nødvendig med behandling, samtidig som en formidler håp og tro på at medisinen skal virke. Det er viktig at ikke barnet får vite alvorlighetsgraden av andre og dermed mister tilliten til foreldrene.Samtidig må det understrekes at familien kommer til å klare dette, og forsikre dem om alt som vil fortsette som før – ikke minst skole/barnehage og støtte fra familie og venner. Barn har vanskelig å forestille seg hvordan framtiden vil bli før de har gjort erfaringer. Derfor kan ting som er selvfølgelige for voksne ikke være det for barn, slik at helt opplagte ting som at vi skal bo her, du skal på skolen som før osv  må informeres om.  Jeg har møtt mange barn som lurer på om de voksne virkelig forteller dem alt. Det er derfor viktig å forsikre barna om at de nå har fått vite det viktigste,  at de skal få mer informasjon  etter hvert som de voksne får vite mer og at de kan spørre om alt de lurer på.Barnet må forberedes på hvordan hverdagslivetblir fremover, og om forandringer som eventuelt vil inntreffe. Når det gjelder hva som skal sies på hvilket alderstrinn, er det vanskelig å gi generelle råd. Jo mindre barnet er jo mer konkrete forklaringer kreves. Små barn har for eksempel vanskelig for å forstå: " Du skal få besøke mamma på sykehus.” De må få erfare at mamma er på sykehus ved å besøke mamma der.  Slik opparbeides tryggheten for de aller minste. Små barn forstår ofte mer enn vi tror og barn helt ned i 2-årsalder vil kunne oppfatte at mor eller far er syk. Derfor er det viktig å ikke undervurdere barnet selv om ikke språket ennå er fullt utviklet. De fleste 4-5-åringer vil kunne forstå at sykdommen er farlig, men at medisinene er sterke og kan gjøre mamma og pappa frisk. Det finnes gode bøker og brosjyrer som foreldre kan benytte når mindre barn skal informeres.

Barnets reaksjoner

- En reaksjon vi ofte ser hos barnet er ulike former for angst.Små barn kan bli engstelige for de endringene de opplever i hverdagen sin eller hos foreldrene, selv om de ikke forstår alvoret i situasjonen. Større barn kan være engstelige fordi de forstår at sykdommen kan være livstruende. Noen barn får angst for å være alene, de blir ofte klengete til foreldrene og kan ønske å være hjemme fra skole og barnehage. Noen får problemer med å sovne om kvelden, noe som kan skyldes at barnet da må slippe kontrollen over foreldrene, i tillegg til at stillheten slipper tankene til. Barn kan bli engstelige for fremtiden og for hvordan det vil gå med dem selv og den som er syk. Noen barn blir redde for selv å bli syk. De kan se etter symptomer hos seg selv, symptomer som den syke har. De kan bli engstelige av eksempelvis en føflekk, vondt i magen eller i hodet og ønsker å gå til legen for å sjekkes. Vi opplever at barnet ofte får en økt sårbarhet og blir redd for at andre vonde ting skal skje med familien. De fleste barn tenker at de voksne beskytter dem mot det som er vondt og at vonde tinger noe som skjer andre. Men når en kreftsykdom rammer familien, da kan også andre dramatiske ting skje. Barnet kan bli redd for at den andre av foreldrene skal bli syk. De kan også få angst for brann, tyver og andre situasjoner de tidligere ikke har vist redsel for. Noen barn kan i perioder bli triste, grublende og trekke seg tilbake, mens andre blir sinte og gjør ting som foreldrene blir irritert over. Dette siste handler ofte om ønske om oppmerksomhet. Noen ganger er barnet sint fordi det er redd, trist eller fordi planer må omgjøres.

På besøk på sykehuset

- Noe av det som er vanskeligst for barnet i sykdomsperioden er at mor eller far må være på sykehus. Vi anbefaler at barnet får komme på besøk på sykehuset så tidlig som mulig i følge med en trygg voksen. Fortrinnsvis den andre av foreldrene. Barn begynner fort å forestille seg hvordan det er på sykehuset, og barns fantasier og forestillingsevner kan være verre enn virkeligheten. Det er viktig at barnet er godt forberedt på hvordan rommet ser ut, om mor eller far ligger i sengen og om de er tilkoblet slanger eller andre apparater. Noen ganger kommer barnet på besøk først når den syke har gjennomgått forandringer med hensyn til utseende. Det er svært viktig at barnet blir forberedt på disse forandringene og får informasjon om hvorfor dette skjer. Barnet må få forklart at forandringene ikke skyldes sykdommen, men behandlingen. Mange kreftpasienter mister håret, og barnet må få informasjon om at dette skyldes medisinen. De fleste barn vil forstå at medisinen mor eller far får er så sterk at håret faller av. Den Norske Kreftforening har en fin liten billedbok om Kjemomannen Casper som kan være til god hjelp når barnet skal få forklaring på hvorfor den syke blir kvalm eller mister håret. Ved mange sykehus er det ikke tilrettelagt for at barn skal komme på besøk. Barn har ikke tålmodighet til eller glede av å sitte lenge ved en sykeseng. Det kan legges opp til korte besøk og at de voksne tar med noe som aktiviserer den unge. De kan og ta pauser å gå i kiosken/kantinen eller finne andre avbrekk som kan gi barnet positive opplevelser.

Skole og barnehage

- Kreft hos en av foreldrene påvirker så stor del av barnets liv at det er viktig at skole og barnehage blir involvert og informert så tidlig som mulig. Lærere må være spesielt observante på lære- og konsentrasjonsproblemer. For noen barn kan det være vanskelig å konsentrere seg, spesielt i perioder hvor det er mye uro hjemme eller forandringer fordi mor eller far er på sykehuset. De kan også få konsentrasjonsproblemer fordi de er engstelig for hvordan det går med den som er syk når de er på skolen.Det kan være frykt for at den som er syk blir dårligere, blir hentet av ambulanse og ikke er der når de kommer hjem fra skolen. Noen barn får problemer med matematikk, mens andre får problemer med følge med på undervisningen eller å huske det han eller hun har lært eller lest. Selv barn helt ned i 2-årsalder kan få synlige reaksjoner på at mor eller far er syk. Barnet kan være sint, sutrete eller trekke seg tilbake. Barnehagen kan være en god samarbeidspartner for foreldre, og personale kan vise barnet ekstra oppmerksomhet i perioder der det viser tegn til å ha det vondt. Noen foreldre velger å ta opp situasjonen både med medelever og deres foreldre. Dette må selvsagt avklares med barnet/ungdommen, men i de tilfeller det blir gjort har vi kun positive erfaringer. Åpenheten kommer barnet til gode fordi de bli bedre forstått, får mer støtte og klassekamerater blir viktige allierte.  Det er og lettere for de andre foreldrene å ta hensyn til barnet det måtte angå. De fleste synes også det blir lettere å strekke ut en hjelpende hånd når de er involvert i familiens situasjon.

Ungdom

En viktig utviklingsoppgave for ungdom er å løsrive seg fra familien. Jeg pleier å si at de skal "sparke litt fra". Dette blir vanskelig dersom plattformen vakler. Noen ungdommer opplever  denne løsrivelsesprosessen vanskelig når en av foreldrene er syk. Det er vondt å ha konflikter og å være uenig når de får dårlig samvittighet overfor den syke og  ønsker at ting skulle være usagt. Barn har ulike bekymringer på ulike alderstrinn. De minste har ofte bekymring om hverdagslige ting som hvem lager mat, hvem kjører meg til fotballtrening og så videre. Ungdom tenker gjerne lengre frem og bekymrer seg for hvordan foreldrenes sykdom påvirker deres framtid, utdannelse og å flytte hjemmefra. Ungdom liker  ikke å skille seg ut. Det kan derfor oppleves flaut når mor eller far blir syk og endrer utseendet. De ønsker å leve videre som om ingenting har skjedd, og kan i perioder være mye borte fra hjemmet. Andre ungdommer tar på seg mye ansvar, og blir sittende hjemme mer enn naturlig for denne aldersgruppen. Noen tar på seg en voksenrolle hjemme og får oppgaver de ikke er følslesesmessig moden for. Den unge bør oppmuntres tilå være sammen med venner og fortsette sine fritidsaktiviter, selv om situasjonen hjemme er endret. Ungdom er ikke voksne selv om de fysisk sett er utvokst. De vil fortsatt ha behov for støtte og hjelp fra foreldre eller andre voksne for å mestre utfordringene knyttet til sykdommen i familien. Foreldre er en viktig buffer i stressituasjoner for ungdom, selv om de er i en løsrivings- og selvstendighetsprosess.

Tilbakefall

- Tilbakefall er en svært vanskelig situasjon å mestre. Uvissheten blir større og det er vanskeligere å trygge de unge i familien. Angst og frykt tiltar og hverdagen preges igjen mer av sykdom og behandling. Fortsatt gir jeg de samme rådene: Åpenhet om tilbakefallet og at informasjonen er tilpasset barnets alder. En kan gjerne gå tilbake igjen og bygge på det en fortalte barnet i starten av sykdommen. Barnet må få vite at medisinen  ikke virket slik alle hadde håpet  og hvilke behandling den som er syk nå skal få. I enkelte tilfeller er situasjonen dessverre slik at usikkerheten om mor eller far blir frisk er blitt veldig stor. Denne ærligheten må vi voksne videreformidle til barnet på en nennsom og omsorgsfull måte. Det kan være en god hjelp for barna at de voksne hjelper dem å finne  trøstetanker. Noen ganger kaller vi det et halmstrå. Trøstetanker kan være at "det er doktorer som forsker hver eneste dag for å finne en medisin som kan gjøre mor eller far frisk, eller hjelpe  dem til å leve lenge med sykdommen, men vi er selvfølegelig mer urolig nå enn i starten.”  Dette må selvsagt tilpasses den medisinske informajsonen som er gitt slik at barna ikke føler seg lurt. Den viktigste informasjonen til barnet er at de alltid vil bli ivaretatt og at familien skal klare seg. Større barn og ungdommer trenger og samtale omkring hva som vil skje videre med dem og familien og at selv om dette er det vanskeligste de kan tenke seg så skal familien klare dette sammen eller ved hjelp av andre støttepersoner.

Åpenhet

- Åpenheten i en familie der en av foreldrene er rammet av kreft gjelder ikke bare informasjon om sykdommen, men også åpenhet om hvordan en har det. Det er viktig at barnet har noen å dele tanker og følelser med, og at foreldrene eller andre nære voksne, er sensitive overfor barnet og er tilgjengelig for barnet når det er motivert for å snakke. Det kan være når en gjør en aktivitet sammen, når barnet skal legge seg eller om morgenen før skole. Det viktigste er at det er noen voksne til stede og at samtalen foregår på barnas premisser. Barn vil ofte ha korte samtaler og har ofte noen avgrensede, konkrete spørsmål å komme med. Min erfaring er at om en stiller den unge mange spørsmål, vil han eller hun ikke svare. En kan prøve å komme i en dialog med barnet ved å lage historier sammen, tenke høyt sammen eller at den voksne forsøker å forestille seg hvordan det er å være barn og få en mor eller far som er alvorlig syk. Barn grubler og tenker ofte mer enn det vi voksne er klar over. Det er ikke uvanlig at barnet sliter med skyldfølelse. De kan ha skyldfølelse fordi de tror at de ikke er snille nok eller hjelpsomme nok. Eller på grunn av noe det har gjort eller ikke gjort. Det er derfor viktig at barnet blir informert om at det er ingen som er skyld i at noen blir syk. En annen ting vi voksne ofte undervurderer er barnets ønske om å beskytte den som er syk. Barnet ser at foreldrene har det vanskelig, både den som er syk og den av foreldrene som er frisk. Ønske om å beskytte og ta hensyn til de voksne, kan resultere i at barnet holder tilbake sin egen engstelse og bekymring.

Å søke hjelp

- Kreft rammer tilfeldig slik at det vil være ulike familier i ulike sitausjoner  som står ovenfor denne utfordringen. Noen familier er små og sårbare, andre er større og har mange familiemedlemmer rundt seg. Uansett er  det viktig å be om hjelp av nettverket sitt eller av andre i støtteapparatet om en har behov for det. Det er en stor belastning for foreldre å skulle ivareta og støtte barn i en så vanskelig situasjon. Å be om hjelp av andre er ikke noe nederlag, og det er viktig å ikke vente til en er så utslitt at en ikke en gang orker å be om hjelp, og heller ikke vet hva en skal be om hjelp til. Å starte med å spørre seg :" Hva kan andre gjøre for oss nå ? Hva trenger vi for at hverdagen skal gå lettere?”, er et godt utgangspunkt for å redusere risikoen for at foreldre slites ut. I enkelte tilfeller kan det bli nødvendig å søke profesjonell hjelp. Det er vanskelig å si nøyaktig når en skal søke slik hjelp, fordi det er normalt at barnet viser reaksjoner når en av foreldrene er blitt syk. Dersom barnets funksjonsnivå er dårlig over tid bør en vurdere profesjonell hjelp. Helsesøster kan være et trygt sted å begynne for å drøfte sin bekymring for barnets vansker.  Det kan være at barnet har sosiale vansker over tid, om skoleproblemer vedvarer eller dersom barnet viser mye angst og bekymring, avslutter Marianne Straume.

Intervjuer: Gunnvor Grønsdal

Publisert: 2000
Sist endret: 2011

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook