Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Å miste sin livspartner på eldre dager

Doktorgradsstipendiat Hege Gjertsen intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Å miste det mennesket som har stått en nærmest i mange år, er et uerstattelig tap som gir mye sorg og skaper en krise som forandrer ens liv. Man må tilpasse seg en ny situasjon på mange plan, både fysisk, psykologisk, praktisk, sosialt og økonomisk. I dybdeintervju med 20 enker og enkemenn har Hege Gjertsen sett på hvordan de taklet de følelsesmessige og praktiske utfordringene ektemakens dødsfall medførte.

- Tap av ektefelle er en viktig overgangsfase i alderdommen. Det berører så mange livsområder, og innebærer for de fleste et avgjørende brudd i tilværelsen, sier Hege Gjertsen, doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Senter for aldersforskning i Tromsø (SAT) og Universitetet i Tromsø. Hun jobber med en avhandling om tap av ektefelle i eldre år og har dybdeintervjuet 10 kvinner og 10 menn mellom 68 og 94 år som hadde mistet sin ektefeller for fra ½ til 9 år siden. Personene, som alle var fra Tromsø kommune, var kommet ulikt i sin sorgprosess. De snakket fritt om samlivet med ektefellen, vedkommendes sykdom, hvilke følelsesmessige og praktiske utfordringer de hadde møtt, og hvordan de hadde taklet dem. Målet med intervjuene var å få frem den gjenlevende ektefellens opplevelser.

Ulik tapsopplevelse

- Tapet av ektefellen opplevdes ulikt, sier Hege Gjertsen. Hun fikk interesse for temaet tap av ektefelle i eldre år etter å ha skrevet sin hovedfagsoppgave i sosiologi om selvmord blant eldre menn. - En av risikofaktorene var nettopp å miste sin ektefelle. Ensomhetsfølelsen kan bli overveldende og gi seg uttrykk i depresjon og selvmordstanker. Fortvilelse, mismot og pessimisme når det gjelder fremtiden kan ta helt overhånd. Noen isolerer seg og overveldes av tanker om at det er like bra de dør de også. I min undersøkelse som gikk på hvordan de hadde opplevd tapet og hvordan de reagerte på og taklet de følelsesmessige og praktiske utfordringene de møtte etterpå, fant jeg at reaksjonene hang sammen med både kjønn, alder og ikke minst helsetilstand. Men først og fremst var det de store individuelle forskjellene som slo meg.

- Men er ikke eldre mennesker mer forberedt på å miste sin ektefelle enn yngre?

- Jo, på en måte kan man si det, men døden er man likevel aldri forberedt på. Å miste sin ektefelle er noe av det tyngste et menneske kan oppleve. Og selv om ektefellen var lenge syk, så var jo vedkommende der. Når hun/han er borte for alltid, står man overfor det uavvendelige som man aldri kan planlegge. Selv om man vet at døden kommer, er man kanskje aldri forberedt på den mentale omstillingen man må foreta.

Ventede og uventede dødsfall

Noen taklet dødsfallet ganske bra fra begynnelsen, andre fikk sterke sjokkreaksjoner. Blant de siste var det flest kvinner.

- Var det store forskjeller i reaksjoner om dødsfallet kom plutselig – eller om det var ventet?

- Jeg fant en svak tendens til sterkere sjokkreaksjoner i de tilfellene ektefellene hadde dødd plutselig og uventet. Det stemmer også med tidligere forskning som viser at uventede tap er vanskeligere å handskes med. Men dette stemte heller ikke alltid, i noen tilfeller hadde ektefellene være syke lenge og likevel opplevde den gjenlevende sterke reaksjoner.

- Taklet kvinnene den første sjokkfasen bedre enn mennene – eller omvendt?

- De individuelle forskjellene var nok større enn kjønnsforskjellene. Jeg fikk inntrykk av at mange enkemenn hadde det veldig tøft den første tiden, men at det kunne se ut som de fleste fortere kom seg ut og gjenopptok sitt sosiale liv. Enkene derimot, og det gjaldt også de funksjonsfriske, syntes å isolere seg lenger og sørge lenger.

- Var det noen som fant seg nye kjærester?

- Ja, det var flere som hadde funnet ny kjæreste, og det var flest menn. Dette hang kanskje også sammen med at enkene var litt eldre enn enkemennene, gjennomsnittlig to år.

Gjenlevendes helse

- Hva er verst: å miste den man virkelig har elsket hele livet – eller å miste sin ektefelle etter et kortere ekteskap, eller etter et ekteskap som kanskje ikke var så godt?

- De fleste i min undersøkelse ga inntrykk av at ekteskapene hadde vært gode. Noen gråt og sa at det at de hadde hatt et så godt ekteskap gjorde det ekstra tøft, andre sa at det at ekteskapet hadde vært så godt hjalp dem. Gode minner var en støtte for mange. For andre var det ekstra vondt. Man kan jo anta at jo lenger man har levd sammen, desto verre er det å miste sin ektefelle. Og har man hatt et godt samliv, kan livet for noen kjennes meningsløst når ektefellen dør. Noen ser ingen hensikt i å fortsette alene, og det kan være årsaken til den påvist økte dødeligheten blant gjenlevende særlig det første året etter dødsfallet. På den annen side kan det også være en sorg å ikke ha fått samlivet så godt til. Jeg tror ikke tap kan sammenlignes, men likevel er det kanskje vanskeligere å miste når man er gammel enn når man er ung og har mer å se frem til. I min undersøkelse fant jeg at sorgen og bekymringen for fremtiden hadde mest med gjenlevende ektefelles helse å gjøre. Det så ut til å være verre å miste ektefellen når man var blitt skrøpelig og ikke lenger klarte seg alene og derfor lett følte seg hjelpeløs og isolert – enn om man fremdeles var sprek og greidde å være sosial.

Mestring av ulike utfordringer

- Hvilke utfordringer møtte de som hadde mistet ektemaken?

- De skulle tilpasse seg en ny situasjon på mange plan, både psykisk, fysisk, praktisk, sosialt og ofte også økonomisk og juridisk. For det første handlet det om å tilpasse seg det fysiske fraværet – den tomme stolen. De skulle takle det følelsesmessige savnet, ensomhetsfølelsen, tapet av en å dele hverdager og tanker med – og sin nye status i samfunnet, som enslige. Og de skulle forholde seg til den praktiske hverdagen der de nå var alene om alle oppgavene de tidligere hadde delt med ektefellen, eller som ektefellen hadde tatt seg av alene. Enkene og enkemennene hadde mange og varierte måter å takle disse utfordringene på. Hvordan de tenkte og hva de gjorde skiftet over tid. De fleste viste en forbausende fleksibilitet når det gjaldt å tilpasse seg til sin nye livssituasjon.

- Var det stor forskjell mellom funksjonsfriske og funksjonssvake?

- Ja, det var egentlig her det store skillet gikk, de funksjonsfriske hadde flere ressurser til rådighet og mestret alenetilværelsen klart best.

- Hva med personlige egenskaper som godt humør og et lyst syn på livet?

- Det var selvsagt også en personlig ressurs som hjalp godt.

Vanlige sorgreaksjoner

Å miste sin livspartner på eldre dager er en enorm stressituasjon. Mange reagerer med sjokk, oppgitthet og depresjon. Søvnproblemer og vekttap er ikke uvanlig.

Funksjonsfriske enkemenn så ut til å takle tapet bedre enn funksjonsfriske enker. Funksjonssvake menn som var bundet til hjemmet, taklet tapet dårligere enn enker i samme situasjon, kanskje fordi de sistnevnte hadde innrettet seg med flere hobbyer. Men for de fleste var den følelsesmessige utfordringen ved det å bli alene det som preget dem mest.

- Hvordan kan man lære å leve med tap av en ektefelle?

- Det finnes det naturligvis ikke ett enkelt svar på, hver og en må finne sine egne løsninger. Noen holdt seg mest mulig aktive, andre gråt mye. Noen fant trøst i at ektefellen slapp å lide mer, og at tap er en del av livet. Atter andre fant trøst i religionen og troen på at de ville gjenforenes med ektefellen et annet sted.

Klarte seg godt praktisk

Når det gjaldt det rent praktiske, fant Hege Gjertsen at både enkene og enkemennene klarte seg forbausende godt, men at enkemennene i større grad enn enkene la vekt på praktiske utfordringer.

- I tidligere litteratur har man ment at de praktiske utfordringene var tøffest for mennene. Men jeg oppdaget at den største forskjellen var mellom funksjonsfriske og funksjonssvake. Man har tidligere ment at eldre enkemenn ikke var vant til å gjøre noe i huset og derfor ble ganske hjelpløse når de ble alene. En del av mennene i min undersøkelse sa at det var verre for dem enn for kvinnene når de ble alene, fordi de ikke var vant til å lage mat. Men husstell og matlaging var ingen vedvarende utfordring, det så ut til at de aller fleste i løpet av ganske kort tid fant måter å ordne seg på. Man kunne tro enkene syntes det var vanskelig med ting mannen vanligvis hadde tatt seg av, regningsbetalinger og praktisk vedlikehold av bolig for eksempel, men dette var noe de hadde ordnet opp i, og som de ikke la vekt på i intervjuet. Kanskje hadde kvinnene også lettere for å få hjelp til praktiske løft innimellom. Husstell og matlagning er trass alt et daglig arbeid som enkemennene ble nødt til å finne ut av.

Støtte fra familie og venner

Når det gjaldt sosial støtte, spilte familien for de fleste den viktigste rollen den første tiden etter dødsfallet når det gjaldt å dele sorgen. Det var særlig slik for de eldste og skrøpeligste som ikke hadde så stort nettverk ute. For de yngste og sprekeste hadde vennene en stor plass. Men også for de eldste så det ut til at vennene senere kom til å bety mer – etter hvert vel så mye som familien.

- Ikke minst kan familie og venner være med å gi et puff til å komme seg ut blant andre mennesker, sier Hege Gjertsen og forteller at mange var glade for at barn og barnebarn stilte opp for dem. - Tre personer i studien hadde ikke egne barn, noe de mente gjorde situasjonen verre for dem enn for dem som hadde barn. De fikk nok hjelp fra familien sin, men mente denne hjelpen var mindre og varte i kortere tid enn om de hadde hatt barn.

Den avdødes nærvær

Overraskende mange fortalte om kontakt med den avdøde ektefellen. Det gjaldt særlig den første tiden etter dødsfallet. Fra tidligere forskning vet man også at slike ”gjensyn” med den man har mistet er svært vanlig.

- Hva slags kontakt fortalte de om?

- Fornemmelser av at den avdøde ektefellen var nærværende, strøk dem over kinnet, sa noe til dem, at de samtalte med vedkommende – eller at de hørte eller så henne/ham. En og samme person kunne ha opplevd ulike typer fornemmelser. Flere fortalte også at de drømte om avdøde.

- Var dette noe de oppfattet som skremmende?

- Nei, ingen sa at de var blitt redde eller hadde opplevd det som skremmende. Snarere var det noe de tok imot med undring og takk, og som de opplevde som en trøst og en forsikring om at den døde ”fulgte med” dem og ville dem vel – de var likevel ikke alene.

Slik kan du snakke om tapet

- Hvordan kan jeg som slektning eller venn forholde meg til en som har mistet sin ektefelle?

- Mange enker og enkemenn har stort behov for å snakke om tiden før, under og etter ektefellens død. De trenger å sette ord på og gjenta hendelsene igjen og igjen; hva som ble sagt, hva som ble gjort, hvordan ektefellen reagerte og hvordan de selv reagerte. Noen snakker også om feil som ble gjort fra helsevesenets side og legger skyld på dem. Gi ikke ”gode” råd, det kan virke støtende og umyndiggjørende. Si ikke: "Du kommer nok kommer over det", ” Du treffer nok en annen” eller ”Selg huset og kjøp en ny bolig.” Det kan virke krenkende og umyndiggjørende. Det er ikke alltid at sorgen går over og mulighetene for å treffe andre er ikke alltid så store. Inviter heller vedkommende hjem til deg, foreslå at dere kan gå ut, eller spør om hun/han kunne ha lyst å besøke eldresenteret. Det beste du kan gjøre i denne fasen er å lytte til den som forteller, kanskje stille noen spørsmål. Forsøk å forstå at vedkommende har behov for å gjenta detaljene rundt disse sterke opplevelsene. Du kan også selv nærme deg sorgen ved å snakke om den døde, om ting hun/han sa eller gjorde – og si noe om ditt eget savn. Ta med også de morsomme og gode minnene, den som sørger trenger ofte hjelp til å se hele bildet av den som er gått bort, sier Hege Gjertsen til slutt.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 14.05.05
Vurdert for oppdatering 2009 – ingen endringer

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook