Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Å miste et barn

Sosiolog og forsker Kari Dyregrov intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal

- Å miste et barn er vel det verste en mor eller far kan oppleve. Når dette i tillegg skjer brått og uventet, uten noen form for forvarsel, kaller vi det et traumatisk dødsfall, sier Kari Dyregrov, Senter for Krisepsykologi, Bergen.

I tillegg til å være sosiolog er Dyregrov utdannet fysioterapeut. Hun har de siste 12 årene arbeidet ved Senter for Krisepsykologi i Bergen og i desember 2003 tok hun doktorgrad. Doktorgraden omhandlet brå død ved trafikkulykker, krybbedød og selvmord. Om lag 200 norske familier opplever årlig å miste et barn under 18 år ved slike dødsfall.

- Hva menes med traumatisert?

- Alle dødsfall har sorg knyttet til seg. Det som er spesielt ved disse brå og uventede dødsfallene er at det kommer fullstendig uforberedt og er ofte ledsaget av voldsomme inntrykk og dermed utløses traumereaksjoner. Disse reaksjonene kan gi seg utslag i gjentatte mareritt som gir urolig søvn og søvnproblemer. Det kan være flashbacks som er små ”filmer” på netthinnen hvor mor eller far går gjennom det de har opplevd. Det kan være de har vært involvert i en bilulykke, det kan være at de fant ungdommen sin som hadde hengt seg, eller det kan være foreldre som finner babyen død i sengen. Disse ”filmene” er ofte ledsaget av lyder og lukter. Det kan være foreldrene ”hører” barnet skrike eller de synes å ”høre” at ungdommen kommer hjem og roper hei, slik han eller hun pleide. Disse opplevelsene kan føles svært vonde. En del foreldre får også økt forekomst av fysisk sykdom, i tillegg til angst, depresjoner, følelsen av handlingslammelse, konsentrasjonsproblemer, irritabilitet og en økt spenningsfølelse som gir seg utslag i at vedkommende blir skvetten og ”nervøs”.

- Hva med de som ikke vil innse det inntrufne?

- Hos de fleste som opplever en slik krise i livet går sannheten opp litt etter litt. Først kommer sjokket og sakte men sikkert klarer den sørgende å ta inn hva som har skjedd og deretter orientere seg mot virkeligheten. Noen foreldre reagerer med å unngå stedet hvor det skjedde og de unngår alt som minner om den døde. De ønsker ikke å snakke om hendelsen, og kan etter hvert bli hemmet i sitt daglige liv og i den sosiale kontakten med andre. Dette kan føre til en komplisert sorgprosess som vedkommende må få hjelp til å bearbeide, slik at hun eller han kommer videre med livet sitt.

Skyldfølelse og skam

- I tillegg til traumereaksjoner, og sorgreaksjoner, føler ofte foreldre skyld når de mister et barn ved slike dødsfall. De kan bebreide seg selv for ”hvorfor kjøpte vi sykkel til han?” eller ”hvorfor lot vi henne ligge på magen?” og så videre. I forbindelse med selvmord kan det være tanker om ”hva har jeg gjort galt?” eller ”hvorfor oppfattet jeg ikke noen signaler?”. I tillegg er det knyttet skam og stigmatisering til selvmord. Noen foreldre blir gående med slike tanker i lang tid, og kan trenge hjelp til å komme videre.

Komplisert sorg

- Alle disse reaksjonene vi har nevnt er normale, men noen ganger blir foreldre værende i sin sorg. De blir gående å lengte og gråte etter ”det som var”, og har problemer med å forholde seg til her og nå. Det kan gi seg utslag i at den sørgende ikke klarer å forholde seg til hverdagen, ikke klarer å ta seg av gjenlevende barn, ha et normalt sosialt liv eller gå tilbake i jobb. Dette kaller vi en komplisert sorg. I doktorarbeidet mitt fant jeg at de som isolerte seg hadde mest traumatiske etterreaksjoner og størst forekomst av komplisert sorg.

- Hvor lenge er det normalt å ha slike reaksjoner?

- Det er stor variasjon med hensyn til hva som kan sies å være en ”normal” sorgprosess, men om mor eller far overhodet ikke kommer noe videre etter seks måneder er det grunn til at omgivelsene og profesjonelle bør være på vakt. Her er det viktig å fokusere på vanlige funksjoner som for eksempel søvn, matlyst, ivaretagelse av barn i familien, og sosialt og arbeidsmessig engasjement.

Søsken

- Hjemmeboende søsken vil også være en del av den kaotiske tiden som følger umiddelbart etter ulykken. I tillegg til egen sorg og fortvilelse vil de daglig og i månedsvis leve med en mor og far som ikke fungerer slik de gjorde før, verken mot hverandre, mot sine barn eller utad mot omgivelsene. Dagliglivet er snudd på hodet; mor og far går kanskje ikke på jobben lengre, og det nye livet er fylt av gråt, sorg og tungsinn. I tillegg er det mange foreldre som vil beskytte barna fra å se hvor fryktelig vondt mor og far har det. Resultatet er et ytterligere forverret kommunikasjonsklima i familien. På samme måte er det mange søsken som ikke snakker om sin egen sorg og fortvilelse, for å beskytte sine foreldre.

- Hva kan foreldre gjøre?

- Foreldre må få klar veiledning om ikke å skjule sannheten, uttrykke ting uklart eller holde tilbake opplysninger for søsken. De må også oppfordres til å gi søsken god løpende informasjon og delta i en prosess hvor åpenhet og ærlighet står i fokus. Ethvert menneske har sin egen individuelle sorg. Det finnes ingenting som heter rett eller gal sorg. Vi ser nå at etter hvert som mannsrollen forandrer seg at det er mer akseptert for mannen å vise sin sorg. Det er også normalt at foreldrene sørger i utakt, det vil si at når mor har en god dag, kan far ha en dårlig dag. For å øke forståelsen, og unngå misforståelser mellom partene, kreves det at de begge setter ord på det.

- Hva gjør en slik opplevelse med et foreldrepar?

- Til dels eksisterer det en myte om at slike opplevelser i et parforhold ofte fører til skilsmisse, mens et par nye studier har påvist økt skilsmissefrekvens. Studier her ved Senter for Krisepsykologi har ikke dokumentert at dette stemmer. Par beskriver at de kommer nærmere hverandre, men at de ofte sliter. I en langtidsstudie av foreldre som hadde mistet barn ved krybbedød, fant vi heller en nedsatt skillsmissefrekvens.

Det sosiale nettverket

- De aller fleste foreldre ønsker å snakke om hendelsen med de som står nær, og de ønsker at den avdøde blir omtalt i situasjoner der dette er naturlig.

- Hva skal nettverket gjøre?

- I de samtalene jeg har hatt både med etterlatte og nettverket har jeg funnet to fellesnevnere for måter å samhandle på; vise åpenhet og å tørre å bli avvist. I nettverket sier de ofte: ”Jeg visste ikke hva jeg skulle si.” Da kan en kanskje våge å sette ord på at en føler seg litt hjelpeløs, og ikke helt vet hva en skal si. Mange blir engstelige for å ”rippe opp” i sorgen. Da er det viktig at nettverket rundt husker på at de etterlatte har denne sorgen med seg hver bidige dag i årevis fremover. Jeg pleier å si at det går ikke an å rippe opp i et sår som er åpent. En kan også bare gi en klem, eller være sammen i stillhet. Det er ikke alltid ord er nødvendig. Noen velger å sende et brev, sende et dikt, komme med middag på døren, passe søsken til den avdøde, ta de sørgende med på tur, eller bare være sammen. Alle disse tingene er viktig støtte.

- Hva om den sørgende avslår hjelp?

- De aller fleste får mye tilbud om hjelp i løpet av de første dagene etter hendelsen, når alt fortsatt er kaos – og de får beskjed om bare å ta kontakt dersom de vil ha hjelp. Dersom vedkommende avslår tilbud om støtte kan du si at du tar kontakt igjen i uken etter for å høre om det er noe du kan bidra med. Når sjokket legger seg, opplever mange å stå veldig alene, samtidig som de ofte mangler energi til å ta kontakt mot nettverket. Da er det særdeles viktig å huske på at det er du, som en nær venn eller familie, som er den sterke. Det er du som har krefter til å ta initiativ, til ikke å gi deg, men være på tilbudssiden. Det er selvfølgelig viktig at du respekterer de etterlattes ønsker.

Profesjonell hjelp

- Fordi vi ser at et flertall av foreldre som mister barn sliter i ettertid, anbefaler vi ved Senter for Krisepsykologi at alle familier automatisk får oppfølging fra det offentlige. Dette innebærer at foreldre får umiddelbar hjelp, såkalt emosjonell førstehjelp, ved at informasjon formidles og foreldre (familie) ivaretas på en omsorgsfull måte. Videre vil det være viktig at familiemedlemmene får hjelp til å ivareta seg selv, og hverandre, ved at de forberedes på en del vanlige reaksjoner og problemer etter traumatiske dødsfall. Det offentlige hjelpeapparat bør også sikre at sosiale nettverk mobiliseres rundt de rammede og etter behov knytte kontakt til økonomiske støtteordninger, juridisk hjelp, sorggrupper og støtteorganisasjoner. Et slikt hjelpetilbud er helt i tråd med etterlattes ønsker for hjelpetilbud.

- Hva med å søke sammen med andre i samme situasjon?

- Det kan være svært positivt med pårørendeforeninger som LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord eller Landsforeningen uventet barnedød. Her møter etterlatte mennesker som har opplevd det samme som de selv, og kan få nytt mot gjennom å lære av deres erfaringer, og ved å se at det faktisk er mulig å ”overleve” etter å ha mistet et barn ved traumatisk død. Andre etterlatte kan gi en form for hjelp, det sosiale nettverket kan gi en annen form for hjelp, mens det profesjonelle hjelpeapparatet kan tilby en type hjelp. Når vi spør de etterlatte selv sier de at de trenger alle de ulike formene for hjelp. Det profesjonelle apparatet og pårørendeforeninger er gjerne steder en søker hjelp i perioder, mens et godt sosialt nettverk kan være et verdifullt anker livet ut.

Et sår som aldri gror

- Å oppleve å miste et barn vil lage et sår i mor og fars liv. Et slikt sår gror aldri helt slik at en aldri kjenner smerte over det som hendte, men sorgen skal endre karakter slik at det blir mulig å leve med smerten. De etterlatte selv ønsker ikke å glemme den som er død, men å bevare minnene. Målet er ikke ”å komme over det”. De fleste foreldre ønsker på ulike vis å ”ta med den døde” videre i livet. Noen velger å markere fødselsdager eller den dagen barnet døde. Derfor er det viktig at også omgivelsene ikke glemmer den døde, og tør å snakke om og minnes det døde barnet sammen med de etterlatte.

 

Boka "Sosial nettverksstøtte ved  ved brå død. Hvordan kan vi hjelpe?" er resultat av Kari Dyregrovs postdoktorarbeid. Den kom ut i 2007.

For mer informasjon kan du kontakte:

 

Relaterte intervjuer/artikler:


Oppdatert: 2008

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook