Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Å leve i og gjennom sorg

Tapet av en person vi er glad i, medfører sorg. Det er vondt å miste en vi står nær. Noen ganger føles det som om hele tilværelsen er blitt ribbet for mening, og en kan tvile på om en noen gang kan bli skikkelig glad igjen. Da hjelper det ikke med lettvinte trøstens ord eller formaninger - hverken fra en selv eller andre. Det er ikke bare å "ta seg sammen" eller gjøre som "hun som tok det så pent". En må ta følelsene på alvor, kjenne etter og la dem få komme til uttrykk.

Varierte følelsesuttrykk

Sorgen har mange ansikter. Vi kan ikke måle hva et menneske eller et forhold har betydd ved å se på de følelser som vises. Vi mennesker har ulike måter å vise følelser og forholde oss til vanskeligheter på. Noen viser sin sorg åpent, mens andre bærer den som en klump i brystet eller lar tårene kun få utløp i enerom. Følelsene kan veksle på en måte som kan være vanskelig å forstå både for en selv og andre. Tross variasjon er det likevel visse fellestrekk, og de fleste som har vært i sorg vil kunne kjenne igjen noen av egne reaksjonsmåter i denne beskrivelsen.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen

Mange som har mistet en nærstående, reagerer på at de ikke er sitt gamle jeg. Følelsesintensiteten kan virke skremmende. Bølger av sorg kan velte inn over en når en minst aner det. Det er så mye som minner om den som er borte og det som var. Dette kan skape en følelse av utrygghet. En har ikke helt kontroll over seg selv eller sin nye livssituasjon. En enke uttrykte det slik: "Når jeg er borte må jeg ta sjansen på at jeg kan begynne å gråte hvis jeg får mannens yndlingskake eller på annen måte blir minnet om ham. Jeg har sagt fra til dem jeg skal til, slik at de vet om det." Denne enken godtok egne reaksjoner og satte ord på hva hun følte. Det gjorde det også lettere for dem som var rundt henne å forstå henne. På den måten fikk hun kontakt og støtte, noe hun hadde gått glipp av hvis hun hadde holdt seg hjemme av redsel for å bli oppfattet som "rar".

Sorg krever krefter

Etter dødsfall er det vanlig at tankene kverner rundt. Den sørgende har behov for å snakke om det som har skjedd. Dette er en hjelp til å innse at dødsfallet er en realitet og gir åpning for følelsene omkring tapet. Uvirkelighetsfølelse vil kunne veksle med sinne, gråt og fortvilelse.

Mange sørgende gir uttrykk for at de går rundt seg selv og ikke får gjort noe. Alle tanker og følelser i forbindelse med det som har skjedd, tapper krefter og tærer på overskuddet til andre gjøremål. Det er vanlig å føle seg trett og kraftløs, miste matlysten og få søvnvansker. En enke sa det slik at hun følte seg dårlig uten å være syk, og utslitt uten å ha utrettet noe. Sorgen er imidlertid et arbeid i seg. Selv om en ikke ser umiddelbare synlige resultater er denne prosessen viktig for senere tilpasning. Det dreier seg ofte om et tilbakeblikk på forholdet til avdøde og dermed på eget liv.

Tilbakeblikk og gjentagelser preger både unge og gamle og er ikke tegn på at en begynner å bli "sløv".

Når tapet og det som har vært blir i fokus for oppmerksomheten, går dette rimeligvis ut over konsentrasjonen og hukommelse. Blant sørgende er det vanlig å høre kommentarer som: "Jeg klarer ikke å samle tankene ordentlig." En kan gå omkring og gjøre ting nærmest ved siden av seg selv for så plutselig å stoppe opp uten å vite hva en egentlig hadde fore. Dette er forståelig ut fra den sorg en gjennomlever og er ikke tegn på at en har blitt "unormal".

Når det gjelder eldre som er i sorg, kan både de selv og andre komme i skade for å skylde på "alderen". Selvfølgelig kan en sykdom og mer varige forandringer inntreffe også samtidig med et tap. For de fleste gjelder det imidlertid at det blir lettere å samle tankene når de verste følelsesmessige bølgene har lagt seg. Tanker og følelser, kropp og sinn, henger nøyere sammen enn vi kanskje regner med. Ved sorg forventer de fleste tristhet, mens konsentrasjonsvansker og kroppslige ubehag kan komme uventet og skape ekstra bekymringer. Sorg virker imidlertid inn på hele mennesket.

Sorg er ikke raskt unnagjort

I psykologien bruker vi begrepet "sorgarbeid". Det innebærer at dette krever krefter og tar tid. Vi klarer ikke å omstille oss til en ny virkelighet over natten. Denne forståelsen gjenspeiler seg også i daglig talen: "Tiden leger alle sår".

For en som nylig har mistet en nærstående, virker et slikt "visdomsord" ugyldig. Det kan virke umulig å forestille seg at en skal slutte å sørge. De fleste opplever imidlertid etter hvert at den verste smerten lindres, selv om savnet kan vare ved. Gradvis kan det bli lettere å tenke på og snakke om den som er død uten at de vonde følelsene blir overveldende. Det betyr ikke at en glemmer, snarere at en kan tenke tilbake uten å se det hele gjennom sorgens briller.

Selv om tiden er på parti med den sørgende betyr det ikke det at tiden i seg selv kan løse problemene. Det kreves innsats. En må oppleve og gjennomleve påminnelsene om og alle konsekvensene av at ens kjære er borte. Selv om vi gjerne snakker om et sørgeår, innebærer ikke det at vi kan fastsette et år som den tid det er naturlig å sørge. Noen som må skyve egen reaksjoner til side i den første tiden etter dødsfallet kan for eksempel gi rom for disse når andre i familien eller den ytre situasjonen har roet seg.

Sorg går i bølger

Hvis en venter at det bokstavelig talt skal gå bedre og bedre dag for dag, vil mange bli skuffet. Terrenget minner mer om et kupert fjellandskap der det kan være dype daler og myrsøkk mellom de utkikkspunktene som gir oversikt og fritt utsyn. Når en står i stampe og alt kjennes håpløst, er det nyttig å tenke på at en ikke går tilbake, men at en prøver ut enda et område av ulendt terreng foran seg.

Mange sorgrunder

De skiftende årstider, høytider og merkedager bringer med seg minner fra den gang alt var annerledes. Det som skjer blir lett ordnet ut fra "før og etter dødsfallet". Det er som en må sørge over bit for bit av forholdet og alle de møtepunkter en hadde sammen. En enkemann fortalte at han trodde det verste av sorgen var over, helt til han kom til landstedet og så alt som hadde vært konas og deres felles liv der. Denne delen av tapet avdekket fremdeles åpen sorg.

Det er også typisk at ting som en før kunne irritere seg over, kan bli savnet nå – tannkremtuber som ikke ble skrudd igjen, rot og ertende kommentarer.

Haster det sånn med å rydde?

I tillegg til at tankene kommer ubedt, byr omgivelsene på en rekke påminnelser. Det gjør vondt å bli minnet om det som var og ikke er mer, men samtidig er dette en hjelp til å forstå at tapet virkelig er skjedd og til å bearbeide egne følelser. Det er derfor ingen løsning å rydde bort alt som kan minne om avdøde eller unngå alle påminnelser. Ulike mennesker har forskjellig tempo her. Hver må følge sin rytme, men jeg råder til at en ikke foretar altfor effektive ryddeaksjoner med en gang, i hvert fall ikke på vegne av andre. En bør helst la det gå litt tid før en foretar flyttinger eller større omskiftninger, slik at en ikke handler i panikk eller ut fra umiddelbare innskytelser mens en er i ubalanse.

Uvirkelig, men likevel sant

Som nevnt kan følelsene veksle i rask rekkefølge. En som tilsynelatende har godtatt tapet, kan igjen føle at det hele er uvirkelig eller oppleve sinne, bitterhet og kanskje misunnelse i forhold til andre som ikke har opplevd det sammen tap som en selv.

Måten dødsfallet skjer på kan virke inn på reaksjonene. Sjokket blir størst ved plutselige dødsfall. En har hatt liten mulighet til å forberede seg på forhånd. Også etter lange sykeleier kan imidlertid selve dødsfallet komme uventet og upassende. Stell og omsorg kan også ha krevd så mye av de nærmeste at de i liten grad har kunnet forberede seg på den omstilling de selv må igjennom.

Inntrykk fra dødsleiet kan sitte som spikret og det er ofte stor detaljrikdom i sørgendes beretninger om hva som ble sagt og gjort eller hva en føler en har unnlatt å gjøre. Der de nærmeste ikke har vært til stede er det viktig at de får mest mulig informasjon om det som har skjedd og får mulighet til å se den som er død. Dette er både en konfrontasjon med virkeligheten og en mulighet til avskjed. Ivaretagelse av pårørendes rett etter dødsfallet kan bidra til å forebygge senere problemer.

Borte, men likevel nær

Mange mennesker i sorg har følelsen av at deres kjære på en eller annen måte er nær og synes de kan se, høre eller fornemme vedkommende. Noen er redde for å bli oppfattet som unormale dersom de forteller om det. Dette er imidlertid vanlige opplevelser. Følelsesmessige bånd brytes ikke umiddelbart, og den sørgende er fortsatt opptatt av den som er død. En slik sansemessig beredskap gjør også at en kan skvette til når en ser en som ligner avdøde. Mange griper seg selv i å tenke: "Dette må jeg huske å fortelle når jeg kommer hjem." Dette kan opptre sammen med at en smertelig vet den kjære er gått bort. Det krever tid å vende vaner.

Hadde jeg bare …

Noen plager seg med tanker om hva de burde ha gjort eller unnlatt å gjøre i en slik grad at de blir redde for at de ikke skal klare å mestre situasjonen videre. Skyld kan dreie seg om tidligere konflikter i forholdet, selve dødsleiet eller tanker om en selv kunne ha gjort noe for å hindre det som skjedde. Andres forsikringer om at "du har gjort alt du har kunnet", kan prelle av som vann på gåsa. Selv om en logisk sett ikke har skyld, kan tvilen råde, og både en selv og andre må lytte til følelsene også. Et råd om at "slik må du ikke tenke", stopper ikke tankene, men fører til at den sørgende blir overlatt til seg selv med sin uro. Det understreker en ensomhet som ofte er stor nok fra før. Heller enn å benekte et hvert grunnlag for skyld kan det i noen tilfelle være nødvendig å arbeide med å tilgi seg selv. Vi har ikke alltid overblikk og overskudd nok til å handle perfekt, hverken i hverdagslivet eller i krisesituasjoner. En viss realistisk vurdering bør derfor få telle med i regnskapet. Heller enn å gjenta for seg selv. "Jeg burde ha skjønt hvor syk han var", kan en kanskje nå frem til en erkjennelse av og akseptering: "Jeg klarte ikke å sette sammen alle bitene i puslespillet og forstå hvordan det var fatt før det var for sent." Eller: "Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer tålmodig, men slik situasjonen var, klarte jeg det ikke." Noen ganger kan det største problemet være at andre ikke kan godta den sørgendes skyldfølelse.

Sorg - normalt og smertelig

De problemer som er behandlet her er vanlige ved sorg. At problemer er vanlige gjør ikke nødvendigvis opplevelsen av dem lettere. Det er ingen grunn til å bagatellisere det den enkelte føler. Hver og en må tas alvorlig med sin sorg.

Kontakt og støtte

Alle mennesker i sorg skulle ha noen å snakke fortrolig med, noen de kunne betro seg til og som lyttet. Like viktig kan det være å ha noen som kan gi praktisk hjelp når det trengs eller bare "være der". Dette kan være slektninger, venner eller fagfolk. Heldigvis er det ikke lenger slik at folk flest tror at en må være på sammenbruddets rand for å oppsøke et hjelpetilbud. Å søke hjelp i en krise betyr at en gjør noe aktivt for å klare å forholde seg til problemene heller enn at en gir opp å hanskes med situasjonen.

Når en sørgende toer sine hender, trengs noen som kan være der, lytte og hjelpe til med praktiske ting. Siden alle spørsmål og ugjorte oppgaver kan komme hulter til bulter, kan det være behov for hjelp til å sortere hva som må gjøres med en gang og hva som kan vente til i morgen, neste uke eller neste år. Når en føler seg overveldet, er dette vanskelig å holde styr på. Utgangspunktet må likevel være lydhørhet for hva den sørgende selv synes er viktig. Da er det ikke bare rasjonell logikk som gjelder. Kanskje betyr det mye å kunne ivareta det som avdøde satte pris på eller virkeliggjøre noen av de felles planer for hus og hjem.

Må vi sørge?

Sorg har blitt kalt den pris vi må betale for vårt engasjement. Det er ingen lettvint måte å gå utenom sorgen på hvis vi først har brydd oss om et annet menneske.

I møte med døden leter vi ofte etter forklaringer som skal mildne hendelsen. "Så vondt som han hadde det var det kanskje best at han fikk slippe." Slike uttalelser kan sørgende selv komme med og mene. Når slike kommentarer blir formidlet på en slik måte at en "ikke har rett til å være lei seg", virker imidlertid dette negativt. Selv om en på en måte er glad for at en kjær fikk slippe lidelse, kan egen tapsfølelse være sterk. Det er typisk for sorg at følelsene ofte vil være sammensatte. Også lettelse over å slippe ut av et vanskelig forhold eller tyngende omsorgsoppgaver kan gå sammen med fortvilelse og savn. Den enkeltes følelser er virkelige slik de er og ingen har fasit på hvordan de "bør" være.

Det kan være vondt å miste en person en har stått i et avhengighetsforhold til også om forholdet mest har vært preget av krav, krangel og bråk. Kommentarer om at "nå må du da være glad for å slippe alt strevet", kan treffe på skyldfølelse heller enn lettelse. Hvilke følelser som dominerer kan skifte i rask rekkefølge, men det er nyttig å være kjent med at lettelse kan være et naturlig element i sorgen. Noen forhold kan ha opphørt å fungere følelsesmessig lenge før dødsfallet, eller partene har sørget over "bit for bit" av forholdet på forhånd. Da kan mye av det følelsesmessige arbeidet med sorgen allerede være gjort ved dødsfallet. Likevel erfarer mange at det tross alt blir noe annet når dødsfallet inntreffer.

Et dødsfall kan noen ganger sette i gang sterkere følelser enn det vi hadde forventet fordi tapet rører ved strenger av tilknytning som vi, kanskje til tross for forberedelse eller lang adskillelse, likevel ikke var ferdige med. Kanskje hadde vi noen forhåpninger og drømmer som nå må forbli urealiserte. På denne måten kan andres død bli påminnelser om forgjengelighet og brustne forventninger også i eget liv.

Langvarige sorgproblemer

Dersom en gjennom lengre tid forsøker å hoppe bukk over følelsene og å skyve tanken vekk, kan dette gi seg utslag i angst eller kroppslige plager. I en del tilfeller klarer ikke sørgende å reagere følelsesmessig. "Det sitter som en klump i brystet og jeg drives rastløs omkring." Noen prøver å unngå alt som minner om dødsfallet og leve som om det ikke hadde skjedd. Andre kan fortelle detaljert om det som har skjedd, men uten at følelsene er med i det de sier. Dette er ikke uttrykk for likegyldighet. Det er snarere for smertefullt å ta følelsene inn over seg. I noen slike situasjoner kan det være behov for hjelp til å starte den sorgprosess som har blitt bremset. Da trengs det oppfølging og all mulig støtte. For noen er sorgen gjennom lengre tid som et åpent sår. De gråter intenst og opplever sterke sorgsmerter uten at det skjer noen egentlig bearbeiding av tapet. Når dette vedvarer over måneder og år, kan det være behov for faglig hjelp. Det kan trengs hjelp til å avlede fra alt som minner om tapet eller arbeide med bl.a. avhengigheten til avdøde, slik at en gradvis kan bygge opp en selvstendig plattform for sitt liv igjen.

Andre problemer skyldes ikke selve sorgen, men ensomhet og vansker i alenesituasjonen. Noen ganger kan det virke som den som er blitt alene, holdet fast ved det som har vært av mangel på annen bekreftelse i nåtiden. Heller enn en bearbeiding av sorgen, blir det da spørsmål om å opprette nye kontakter og engasjementer. Sørgende kan hjelpe hverandre i denne situasjonen. Det blir også viktig at andre venner ikke holder den som er blitt alene utenfor. Utfordringen blir da å gi bekreftelse på at en tross alt ikke er helt alene likevel.

Hvordan mestre tapssituasjonen?

Vi mennesker har forskjellig stil når det gjelder å forholde oss til problemer. Noen går aktivt løs på alle problemer, mens andre er mer varsomme og nærmer seg situasjonen forsiktig. Atter andre vil helst gå utenom. Slike mønstre gjenspeiler seg i sorg også. Noen av dem som er gode problemløsere på andre områder, kan imidlertid oppleve at de blir stående litt i stampe i denne situasjonen. Det er ikke bare ytre problemer å løse - også følelser må bearbeides. Uansett ens anstrengelser når en ikke det "mål" å få tilbake den som er borte. Selv om en er "flink til å klare seg", kan en derfor føle seg frustrert og ha det vondt. En kan ikke trekke frem en bestemt mestringsmåte som den beste ved sorg. Hver og en må finne sin balanse mellom det å gjemme seg bort og stå på og mellom det å ta følelsene inn over seg og å prøve tross alt å se det som fortsatt kan være bra. Mange eldre legger vekt på å skape sammenheng mellom tilværelsen før og nå og å ha mulighet til å holde på med sine faste aktiviteter. Det gir en ramme og et mønster for hverdagen.

Det er naturlig å føle at en står i stampe, og det ligger i kortene at sørgende er lite tjent med å presse seg selv hele tiden. Noen ganger opplever en likevel å måtte løfte seg etter håret og gjøre noe en har gruet veldig for. Når en greier noe en trodde var nesten umulig, øker det motet på å klare situasjonen.

Erfaringer fra en undersøkelse blant eldre enker og enkemenn viser at mange til tross for savn, er fornøyde med hvordan de klarer å takle vanskelighetene vel ett år etter tap av ektefelle. Det har gått bedre enn forventet. Med all mulig respekt og lydhørhet for den enkeltes opplevelser akkurat der han eller hun befinner seg, kan dette vise at det er håp om lys i andre enden av tunnelen også for de som bare ser inn i mørket foreløpig.

Tekst: Psykolog Reidun Ingebretsen

Oppdatert: 2003

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook