Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Homofile, lesbiske og bifile - vanskeligheter og hvordan de kan avhjelpes

Psykologspesialist Pål Grøndahl intervjuet av Gudrun Vinsrygg

For mange homofile er det ikke nødvendigvis deres seksuelle legning som er det største problemet, men at de tilhører en mindretallsgruppe. I svært mange samfunn eksisterer det fortsatt en fordomsfull og fordømmende holdning overfor minoritetsgrupper, ikke minst overfor personer med en annen seksuell legning enn den antatt normale heterofile legningen. Resultatet kan bli fortielse, skamfølelse og ensomhet, men det finnes veier ut av isolasjonen.

Betegnelsen homofile brukes dels om den gruppen som tiltrekkes av sitt eget kjønn, dels om menn som tiltrekkes av menn. Homo kommer fra et gresk ord som betyr ”av samme slag”, og fil betyr å like. Lesbiske betegner kvinner som tiltrekkes av kvinner, og ordet kommer fra navnet på en gresk Middelhavsøy, Lespos, der dikteren Sappho og venninnene hennes bodde. Bifil (bi betyr to) vil si at man tiltrekkes av begge kjønn.

- Den viktigste grunnen til at man språkmessig skiller mellom homofile og lesbiske er ønsket om å synliggjøre kvinnene, sier Pål Grøndahl, psykologspesialist og tidligere flerårig leder for Rådgivningstjenesten for homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle – en psykologtjeneste i Oslo. Straffeloven § 213 av 1902 (som ble opphevet først i 1972) forbød sex mellom menn. Kvinner ble ikke nevnt. At to kvinner hadde et seksuelt forhold, har tradisjonelt ikke vært ansett for å være så alvorlig eller bibelsk syndig som at to menn hadde det, simpelthen fordi kvinners seksualitet lenge ble oversett. Kvinner har derfor i mindre grad fått et klart budskap om at deres seksualitet ble satt i en bestemt bås og stemplet, på samme måte som mennene har fått. Å bruke en benevnelse for kvinners fysiske tiltrekning til kvinner er derfor en måte å tydeliggjøre kvinners seksualitet.

- Hva med bifile?

- Noen oppfatter seg som homofile eller lesbiske, og finner så ut at de er bifile. Mange synes det er fint, de får begge deler – andre synes det er litt slitsomt og har problemer med å bli akseptert: de er ikke helt homofile og ikke helt heterofile. Så hvor hører de egentlig hjemme? Det som er en styrke og ressurs for noen, kan være et problem for andre.

Vanskelig å være i mindretall

For mange unge homofile er det egentlig ikke deres seksuelle legning som er den største vanskeligheten, men det å tilhøre en mindretallsgruppe - alle minoritetsgrupper sliter med ulike vanskeligheter.

- I de fleste samfunn eksisterer det en fordomsfull og fordømmende holdning overfor annen seksualitet annet enn den antatt normale, sier Pål Grøndahl. – Den spenner vidt: alt fra usynliggjøring til aktiv diskriminering til fysisk vold (såkalt hatskriminalitet). Diskriminering kan foregå på mange måter: eksklusjon i arbeidslivet f.eks. i kirkelige stillinger, direkte mobbing, usynliggjøring, negative kommentarer, utfrysing osv.

- Hvem er de verste mobberne, menn eller kvinner?

- Jeg tror ikke det er så stor forskjell. Menn er tradisjonelt mer fysisk utagerende og røffere i stilen enn kvinner. Kvinner på sin side mobber ofte mer i det skjulte, og lar gjerne sine reaksjoner komme ut i form av verbale stikk og utfrysning.

Ensomhet – et betydelig problem

- Hvilke problemer er de vanligste unge homoseksuelle får?

- Jeg tror det viktigste er at de har så få som de kan identifisere seg med, så få å se opp til. Reklamen viser unge heteroseksuelle par, og i nattradioen er det hun som hilser til ham - eller omvendt. Massemedia er full av heteroseksuelle forbilder: par som forlover og gifter seg. Unge mennesker orienterer seg inn i livet, og de gjør det ved å se på hva andre gjør – ungdommer er opptatt av å ikke skille seg ut. Men med så få gode forbilder som unge homofile har, blir det ofte vanskelig for dem å lære hvordan de skal te seg i forhold til dem de blir tiltrukket av. Dermed er det lett å kjenne seg annerledes og mer og mer utenfor. For de aller fleste er det iblant ensomt og vanskelig å være ung, men for de med en annen seksuell legning enn flertallet, blir det spesielt vanskelig fordi de ofte ikke har noen å snakke med. Prøver de å sette ord på dette, blir de i hvert fall annerledes – og hva skal de da gjøre? Dette kan føre til ensomhet og isolasjon: jeg er ikke som de andre, jeg er alene, jeg er utenfor – hva kan jeg gjøre og hvem kan jeg snakke med? NOVA-rapporten som kom for noen år siden viste da også at unge mennesker med en homofil legning lå klart i risikosonen når det gjelder selvmord i forhold til andre jevnaldrende.

Flytte til Oslo?

Noen tar konsekvensen av sin isolasjon og flytter til Oslo eller en annen større by hvor de håper å finne ut av det, vi ser at mange flykter fra et lite miljø for å få flere referanserammer.

- Finner de ut av det i et nytt miljø?

- Ja, mange gjør det. I Oslo er det kafeer, sportsgrupper, foreninger, helsestasjoner og en rekke andre tilbud til homofile og lesbiske der det er lettere å få venner.

- Men hva kan jeg gjøre om jeg velger å bli boende på et lite sted?

- Det er viktig å snakke med noen du stoler på, og om du forsøker, går det som regel bedre enn du tror. Jeg ville ikke anbefale f.eks. en 15-årig jente å snakke med sin bestevenninne på skolen, for slike hemmeligheter kommer som regel veldig fort ut ”på bøgda”. Men snakk gjerne med den av foreldrene som du har best kontakt med. Ofte vil de forstå og godta, selv om det også finnes foreldre som har smelt til ungen sin og bedt dem komme seg ut hvis de er ”sånn”. Du kan også ringe en av de landsdekkende telefonene Homofiles Ungdomstelefon (810 00 277) eller Helsestasjon for lesbiske, homofile og bifil ungdom (22 71 62 15).

På disse telefonene får du en prat med noen som selv er homofil, lesbisk eller bifil, noe som gjør det klart lettere å snakke. Vi er jo sosiale vesener, og bruker hverandre mye for å kjenne hvor vi selv står akkurat nå. I tillegg kan du klikke deg inn på nettsteder på internett, f.eks  er gaysir.no et eget nettsted for homofile og lesbiske. Etter å ha kikket inn der vet du at du ikke er alene. Du kan også abonnere på ”Blikk”, et tidsskrift som kommer ut en gang i måneden, som kan sendes anonymt til deg. Der står det bl.a. om ulike lokallag og deres aktiviteter rundt om i landet.

- Hva er det viktigste budskapet disse rådgiverne kan gi unge homofile?

- At din seksuelle legning er all right! Din homofile legning trenger ikke å være eller bli et problem, det er mange som deg, og du er slett ikke alene. Det er nok av ensomhet i ungdomsårene om man ikke også skal kjenne seg annerledes enn andre på grunn av sin seksuelle legning.

Synliggjøring og normalisering

- Hva kan gjøres for at unge homofile ikke skal få problemer med sin seksuelle legning?

- Jeg tror det handler om synliggjøring og normalisering. Jo flere gode forbilder som står frem, og jo mer alminneliggjøring som skjer, desto lettere blir det. Politikere må innse at det er en menneskerettighet å ikke bli utsatt for diskriminering – også for personer med en homofil/lesbisk legning.

Svært mange homofile og lesbiske har det helt bra, særlig om de evner å ta kontakt med andre, greier å føle seg frem og finne veier – og å være sosiale. Men det er også mange som sliter fordi de er for ensomme og har for få å snakke med. Lovmessig har samfunnet tatt mange skritt framover; homoseksualitet er ikke lenger verken kriminalisert eller en psykiatrisk diagnose. Vi har fått partnerskapsloven og diskrimineringsvern. Men fremdeles diskrimineres homofile i religiøse trossamfunn, og fortsatt er det problematisk å bli foreldre eller å få adoptere.

- Når vil du råde homoseksuelle til å søke lege?

- Fortrinnsvis om de har et spesifikt helseproblem.

Noen har blitt skuffet når de har oppsøkt lege for å snakke om sin homofile legning. Noen leger er åpne og flinke (”Ja vel greitt, har du et problem med det kan vi snakke om det – hvis ikke kan vi snakke om din øvrige helse!”) Andre er så kule at de overhodet ikke tar det opp (”Å ja, det er helt greitt!” – og så lar de det ligge). Noen blir nysgjerrige og har behov for selv å få vite: ”Hvordan er det å være lesbisk da?” Og så er det de mer barokke reaksjonene: ”Jeg kan ikke skjønne at du er lesbisk du som er så pen!” Den siste reaksjonsmåten er heldigvis ikke så vanlig lenger, men fremdeles kan homofile bli møtt på denne måten.

Viser det seg at man selv synes det er vanskelig å forholde seg til sin legning, kan man ta kontakt med rådgivningstjenesten eller homofiles ungdomstelefon for å få råd om hvor en bør henvende seg. Helsesøster kan være et greitt alternativ. I Oslo har Mona Fladvad hatt kurs for helsesøstre i hele byen. Ung og homofil har vært tema, så det finnes mange godt orienterte helsesøstere i Oslo.


Relaterte intervjuer/artikler:

Oppdatert: 2008

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook