Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Om å være til hjelp for etterlatte

- Vi synes det er vanskelig å være medmennesker overfor sørgende som har mistet sine nærmeste. Men både død og sorg er en naturlig del av livet. Det er noe vi alle må forholde oss til. Derfor er det så viktig å kunne gi og få hjelp til å leve videre. Som medmennesker må vi arbeide mer for å mestre sorg og yte omsorg. For dette er vårt felles ansvar - ikke noe vi kan overlate til "profesjonelle hjelpere", sier psykolog Sigrid Sandsberg.

- Men hva kan vi gjøre for å hjelpe?

- Den enkeltes opplevelse av situasjonen varierer sterkt. Menneskene er forskjellige, og på dette området finnes det ikke patentløsninger. Vi må være varsomme, for i en sorgsituasjon er det også mange som trenger og ønsker å være alene og klare seg selv.

- Hvilke egenskaper er viktigst å ha i forhold til et menneske som har mistet en av sine nærmeste?

- Egenskaper som er ønskelige når en skal forsøke å sette seg inn i et annet menneskes situasjon, er blant annet evne til å lytte, evne til å "glemme seg selv", fantasi til å se mulig løsninger og veier å gå, vilje til å lære – mer enn å belære. En trenger også evne til å "distansere" seg – slik at en kan få oversikt over situasjonen. En god hjelper er dessuten en som forstår å formidle annen hjelp når egne evner og kunnskaper ikke strekker til.

Sigrid Sandsberg understreker at når vi går inn for å hjelpe og støtte andre mennesker, er vår egen personlighet vårt viktigste instrument.

- Det forutsetter at vi blir kjent med oss selv. Dersom vi skal lykkes, må vi ikke stille med ferdige oppskrifter, men være villig til å gå inn i den andres situasjon og være der den endre er. Når en har kontakt med etterlatte, blir en tvunget til å tenke gjennom mange av sine meninger, holdninger og fordommer.

- Hvordan opplever mennesker sorg?

- På svært forskjellige måter. Men det er en del likhetspunkter som det kan være nyttig å tenke gjennom dersom en ønsker å være til hjelp, eller dersom en selv skulle komme i en slik situasjon. De fleste opplever en alvorlig krise når en av de nærmeste dør. Det å miste sin ektefelle ved død er beskrevet som en av de aller alvorligste kriser et menneske kan møte i sitt liv. Foreldre som mister barn, kan få til dels store vanskeligheter i samlivet etter dødsfallet, og søsken blir ofte ikke tatt vare på på en slik måte at de kommer gjennom sorgprosessen uten skader. Mange undersøkelser viser at mennesker som mister sin ektefelle, er utsatt for sykdom av forskjellig slag i langt større grad enn resten av befolkningen.

- Noen sier at man "vokser som menneske av å gjennomleve en krise"?

- Mange som har vært i krise, føler at de har vokst på det, og dette gir impulser til å gi videre av sine egne erfaringer. Noen forskere har kommet frem til at de som lever et mest mulig rikt og meningsfylt liv, også er blant dem som best klarer å akseptere tanken på døden og sorgen. Men tapet av mennesker som har stått oss nær i livet, enten det er ektefelle, foreldre, barn eller venner, fører alltid med seg både følelsesmessige og praktiske problemer for den som står igjen. Mange klarer å komme gjennom denne krisen på en god måte, blant annet fordi de får den nødvendige støtte av familie og venner. Men både de profesjonelle hjelpere i vårt sosiale hjelpeapparat, helsepersonell og "private" mennesker vil ofte møte etterlatte som føler seg hjelpeløse og ensomme, og som trenger støtte.

- Hjelp til etterlatte krever omstilling også fra mennesker som står vedkommende nær?

- Ja. Ingen må vente at alt skal bli som før. Dersom familie og venner ikke er klar over at noe nytt må bygges opp, men venter at den etterlate skal bli den samme igjen, kan de med sin holdning legge stein til byrden og hemme prosessen. Den etterlatte trenger derimot støtte i sin leting etter nytt innhold i livet.

- Vår første kontakt med den etterlatte skjer ofte i forbindelse med begravelsen. Vi synes gjerne det er vanskelig å få sagt det riktige – ofte våger vi ikke å møte eller å ta kontakt med den etterlatte?

- Mange opplever etter et dødsfall at venner og familie trekker seg unna, først og fremst fordi de fleste kjenner seg hjelpeløse overfor etterlatte. Den som har mistet en av sine nærmeste, vet like godt som alle andre at det ikke er mulig å gjøre noe med selve situasjonen. Ingen kan bringe den døde tilbake. Derfor er det heller ikke nødvendig å si så mye. Kanskje er det nok med et håndtrykk, kanskje kan vi bare si at vi forstår at vedkommende har det vondt, og dermed gi til kjenne at vi er med i sorgen. Den etterlatte vet at det er en vanskelig situasjon også for oss, og det viktigste er at vi ikke løper vår vei.

- Du mener altså at det går an å hjelpe rett og slett ved å lytte?

- Ja. Mange etterlatte har også stort behov for å snakke om det som er hendt. Fortelle om hvordan sykeleiet var, om forholdene på sykehuset, om selve dødsfallet, om hvilke tanker han eller hun har gjort seg – osv. Det er for de fleste den viktigste måten å arbeide seg gjennom og gjøre seg ferdig med hendelsene på. Vi kan derfor gjøre en viktig innsats ved å være der og lytte. Heller ikke da er det alltid nødvendig å si så mye, mange sørgendes største behov er noen som har tid og tålmodighet. Den som hjelper eller støtter menneske som er i en vanskelig situasjon, går ofte med en bevisst eller ubevisst forventning om takknemlighet. Det vil vi ikke alltid få. Tvert imot må vi være forberedt på å bli avvist, og noen ganger møte en holdning som kan oppfattes som direkte utakknemlighet. Det er ikke alltid så lett å forstå alle reaksjonene, og ofte vil kravet til tålmodighet være stort.

- Det er lett å si noe som kan såre og gjøre vondt?

- Ja, vi kan komme med uttalelser som virker mot sin hensikt, og bestyrker den etterlatte i troen på at vi ikke kan forstå. Vi kan ha forestillinger om at å hjelpe er å si noe som kan "trøste". For eksempel: "Tiden leger alle sår, og du kommer nok over det." "Mange har det verre enn deg." "Prøv å ta deg sammen." I kontakt med dem som har mistet noen av sine nærmeste, er den viktigste oppgaven å lytt på en medfølende måte. I den grad vi klarer det, vil vi også etter hvert lære oss til når den andre er i stand til å ta imot råd.

- Det er vel ikke bare savnet som er vondt å bære. Mange som har mistet en av sine nærmeste møter også praktiske problemer?

- Ja, de kommer på toppen av savnet. Tap av nære griper inn i så å si alle sider ved livssituasjonen. Tankene flyr fra det ene til det andre, og det virker umulig å kunne skille følelsesmessige fra praktiske og økonomiske problemer. Hjelpeløshet i forhold til det offentlige hjelpeapparat, uforstand fra helsepersonell, venner og familie – eller økonomiske følger ved dødsfallet, kan være tyngre å bære enn mange er klar over. Den etterlatte har ofte ikke krefter til å få oversikt over og til å tale sin sak. Dessuten skal det ryddes opp etter den avdøde. Det kan være en stor påkjenning, men arbeidet er viktig fordi det hjelper den etterlatte til å erkjenne at tapet er et faktum og at livet må fortsette uten den avdøde.

- Å hjelpe med praktiske ting og gi konkret hjelp er kanskje like viktig som å lytte og samtale?

- Mange etterlatte sier at det kan være vanskelig når slektninger og venner kommer og spør.: "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" De er i situasjon da de føler seg lammet og ukonsentrerte, samtidig som de er tvunget til å ordne opp i en rekke praktiske spørsmål. Situasjonen er uoversiktlig, og den etterlatte har ofte vanskelig for å ta beslutninger. Et bedre spørsmål kan kanskje være: "Kan jeg for eksempel gå i butikken for deg i dag?" Eller det kan i mange tilfeller være bedre at man simpelthen gjør noe.

- For eksempel å hjelpe med barna?

- Barna er mange ganger de som får minst oppmerksomhet når en av foreldrene eller andre av de nærmeste dør. Ofte er den sørgendes største problem at hun eller han ikke har overskudd til å ta seg av barna. Mange har fortalt hvor skuffet de var over mangel på omtenksomhet fra familie, venner og naboer: "I går dro naboen på fotballkamp med barna sine. Han vet at mine barn har mistet sin far. Tenk om han hadde invitert dem med…"

- Hvordan skal vi snakke med barna om døden?

- Når barn blir gående alene med sine tanker om døden, kan deres fantasier og forestillinger bli skremmende. Vi har alt for lett for å beskytte barna – kanskje som et forsøk på å opprettholde forestillingen om en lykkelig barndomstid, fjernt fra problemer, sorg og død. Men barn møter et samfunn som gir motstridende budskap: På fjernsyn og videofilmer er døden forbundet med krig, vold, grusomheter og lidelse – eller kanskje noe som skaper spenning i tilværelsen. Muligheten for død og sorg i det nære miljø blir tildekket, mens de voksne med sine halvsannheter kanskje forsøker å skape en slags eventyrverden. Det er bedre om vi snakker med barna om død og sorg på en åpen og naturlig måte. Ofte synes vi det er vanskelig fordi vi selv kjenner oss usikre, uvitende og spørrende. Da burde vi våge å være ærlige: "Jeg har ikke sikre svar på det du spør om, men jeg kan fortelle deg hva jeg tenker, og du kan fortelle meg hva du tenker, og så kan vi lære av hverandre." Ved omskrivninger, fortielser og tildekking kan vi hemme barna og de unge i en viktig del av modningsprosessen.

- Er døden fremdeles et tabuområde i Norge?

- Menneskene i vår tid synes å ha et motsetningsfylt forhold til de spørsmål som dreier seg om død og sorg. Det kan se ut til at vi til en viss grad tåler å bli konfrontert med død og sorg – bare det er tilstrekkelig fjernt fra vår egen virkelighet. Det blir annerledes når det er snakk om vår egen dødelighet. Alle vet at livet avsluttes med døden, og at de fleste i løpet av den tiden de lever høyst sannsynlig vil oppleve at en av de nærmeste dør. Likevel blir disse spørsmålene bare i liten grad tatt opp på en åpen og systematisk måte i hjemmet, i skolen og i andre utdanningsinstitusjoner. Det ser ut til å være en vanlig oppfatning at enhver får klare seg som best en kan, død og sorg er en privatsak.

Sigrid Sandsberg peker på avisenes dødsannonser, der ordet "døde" ofte er byttet ut med ord som "sovnet", "forlot oss", "vandret bort" og lignende. Begravelsesseremoniene blir av stadig mer privat og bortgjemt karakter. Og reaksjoner på sorg døyves ofte med medikamenter.

Det moderne samfunnet er bygd opp på en måte som gjør det mulig for de fleste å holde døden og dens følger på avstand. Generasjonene lever ikke lenger side ved side, og den geografiske avstanden mellom familiemedlemmene er ofte stor. Familiene er ikke lenger nødt til å stå samlet om å løse de mange problemene menneskene møter fra vugge til grav. Dette fører blant annet til at mye som tidligere ble ansett som naturlige livsproblemer, nå ofte blir betegnet som sykdom eller unormale tilstander som samfunnet – det vil si andre – må ta seg av. Døden er i stor utstrekning noe som inntreffer på institusjon, og som "spesialistene" tar seg av. Tidligere tiders ritualer var ment å være til hjelp både for de etterlatte og for slektninger, venner og naboer. De var synlige tegn på at døden og sorgen angikk fellesskapet.

- Kan det ikke bli for mye snakk om døden også?

- Jo, det kan nok også være uheldig å være for sterkt opptatt av død og sorg. For tiden er det økende interesse for temaet, særlig i USA. Der er det de senere år publisert en rekke populærbøker som tydeligvis har som mål å viske ut menneskenes angst, blant annet ved å beskrive døden som en "toppopplevelse" for dem den berører. Dette er en tendens som det er grunn til å være på vakt overfor. Det kan være like skadelig og handlingslammende som å tildekke eller fortrenge lidelse, død og sorg. Men mange mennesker kan fortelle at da de fikk arbeidet seg frem til en mer aksepterende holdning til døden, fant de også en dypere glede ved livet, sier psykolog Sigrid Sandsberg.

Intervjuer: Jan Arild Holbek

Publisert: 1996

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook