Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Eldre og forvirring

Forvirring er uttrykk for en svikt i evnen til å orientere seg i virkeligheten her og nå. Personen blander sammen for eksempel nåtid og fortid, forveksler en person med en annen eller tror han er på et annet sted. I noen tilfeller er dette klare og fasttømrete feiloppfatninger. Andre er mest preget av uklarhet. De vet ikke hvor de er og hvem de snakker med. Personen er omtåket. I slike tilfeller er det ofte snakk om en akutt tilstand - for eksempel etter en hodeskade, en kroppslig sykdom, forgiftning eller store kroppslige eller psykiske påkjenninger.

Glemsomhet

Forvirring henger ofte sammen med svekket hukommelse eller svekket innlæring. På den ene side kan forvirring føre til hukommelsessvikt. Når en er uklar og omtåket greier en ikke å følge godt med i det som skjer og kan derfor heller ikke huske det etterpå. På den annen side kan det også være at en svekket hukommelse fører til forvirring. Når en husker dårlig, er det vanskelig å følge med i det som skjer. Noen vil fylle hullene i hukommelsen med fantasier. Når en ikke husker hvem som var på besøk i går, så kan en fylle dette hullet med en person som er lagret i hukommelsen fra før.

Det er viktig å understreke at en kan ha betydelig svekket hukommelse uten at det oppstår forvirring i den forstand at en får en omfattende svikt i evnen til å orientere seg i virkeligheten her og nå. Det er ikke uvanlig at eldre er glemsomme uten at det er uttrykk for forvirring, aldersdemens eller det som populært kalles "senilitet". Vi må være forsiktige med å gå ut ifra at glemsomhet er et tegn på aldersdemens. Det er lett å bli oppgitt i forhold til slike forklaringer. Det er liksom ikke noe å gjøre med alderen eller demens. "Personen bare er slik." Men i mange tilfeller er det mye en kan gjøre, for eksempel ved å tilrettelegge miljøet slik at det gir så gode muligheter for å huske som mulig.

Sykdommer

Heller ikke når det er snakk om omfattende forvirring bør en gå ut fra at alt er håpløst. Forvirringen kan ha mange ulike årsaker som i større eller mindre grad kan påvirkes. Årsaken kan for eksempel være underernæring eller feilernæring, for lite væskeinntak, betennelser - for eksempel lungebetennelse eller urinveisinfeksjon - sukkersyke, hjerte-nyre- eller leversvikt, sykdom i skjoldbruskkjertelen, hjerneslag eller sansesvekkelse. Medisiner for ulike plager og langvarig sengeleie kan også frembringe forvirring. Behandling av den underliggende sykdom, å komme seg opp av senga, justering av ernæringen, av medisinbruken eller av briller og høreapparat, kan i mange tilfeller fjerne forvirringen helt.

Aldersdemens er en vanlig årsak til forvirring blant eldre. Vi regner med at 5-10 prosent av alle over 70 år lider av aldersdemens. Utviklingen av sykdommen går over lang tid. Forvirringen oppstår ikke plutselig. Personen blir gradvis mer og mer glemsom og etter hvert omfattende forvirret. Det blir vanskelig å greie dagliglivets gjøremål. Selv om aldersdemente ofte er fysisk spreke, trenger de tilsyn. De kan glemme å spise, glemme å slå av kokeplater og vandre ut i nattøyet midt på vinteren. Ofte trenger de også omfattende hjelp fordi de ikke har kontrollen over vannlatningen. Vi skiller mellom to hovedtyper av aldersdemens: demens av Alzheimers type (DAT) og vaskulær (VaD). DAT er vanligst. Noen har begge former samtidig. Man kjenner ikke årsaken til DAT. Sykdommen fører imidlertid til at hjerneceller settes ut av funksjon gjennom et fremadskridende hjernesvinn. VaD er en fellesbetegnelse på demens som skyldes svikt i blodtilførselen til hjernen.

Aldersdemens skyldes altså sykdom i hjernen. Hukommelsessvikten og forvirringen skyldes at hjernen ikke virker som den skal. En kan likevel få bedring i personens evne til å fungere i dagliglivet. Dels kan det være snakk om å bruke de gjenværende evner mer effektivt. Men ikke minst gjelder det å tilrettelegge miljøet slik at det er minst mulig forvirrende og lettest mulig å finne frem i. Noen kaller dette å lage "krykker" i miljøet i form av skilter på dørene, piler til WC, store, lett leselige klokker og kalendere.

Demenssymptomer kan også opptre ved andre typer hjerneskader, for eksempel løsemiddelskader eller alkoholskader. Hjernesvulster, blødninger mellom hjernehinnene og økt trykk i hjernens hulrom kan også føre til forvirring uten at hjerneceller nødvendigvis er ødelagt. Behandling av årsaken kan i slike tilfeller fjerne demenssymptomene.

Depresjon er en annen plage som kan forveksles med aldersdemens. Når en er deprimert og nedsunket i sine egne tunge tanker, vil en registrere lite av det som foregår her og nå. En blir dermed glemsom og etter hvert kanskje forvirret. Ved å behandle depresjon vil forvirringen kunne lette.

Flukt fra en vanskelig hverdag

Alt som svekker mulighetene for å registrere inntrykk eller å feste nye inntrykk i hukommelsen, kan skape forvirring. Kanskje følger en ikke med i det som skjer fordi det liv en lever er ganske uinteressant, lite engasjerende eller til og med ubehagelig eller en lidelse. Forvirring kan altså skyldes en flukt fra en vanskelig eller uinteressant hverdag. En flykter kanskje til fortiden og tenker på gode og dårlige minner fra sitt tidligere liv. Opptatthet av fortiden behøver imidlertid ikke å være en flukt. Det kan være et ledd i en oppsummering av livet, som en tilpasning til at det begynner å nærme seg slutten. En bør derfor være forsiktig med å hindre personer i å tenke tilbake, selv om det minner mistenkelig om "å gå i barndommen". Hvis en synes det går for langt, er det bedre å forsøke å gjøre livet i dag så levelig og engasjerende som mulig. Hvis det er snakk om flukt, vil en da lettere kunne velge å bli mer opptatt av her og nå.

Understimulering og overstimulering

Forvirring kan også skyldes at en får for få inntrykk; at en blir understimulert. Når hjernen ikke får nok ytre stimulering å jobbe med, vil den begynne å arbeide med det som allerede er der, hvilket for utenforstående kan fortone seg som fantasier og vrangforestillinger. Det motsatte kan også være tilfelle. Hjernen kan bli overstimulert. Spesielt hvis en er noe svekket, vil hjernen ha vanskelig for å sortere og bearbeide en stadig strøm av nye og samtidige inntrykk. En kan ha vanskelig for å følge med når flere snakker i munnen på hverandre, eller avbryter hverandre med stadig nye budskap. Hvis kaffen samtidig koker over og biler tuter utenfor, kan det bli for mye samtidig stimulering. Hvis en kommer på et nytt sted, for eksempel på sykehus, vil en strøm av personale, mye medisinsk utstyr og ukjente omgivelser som skal tolkes og sorteres, lett skape forvirring. Nye omgivelser og forandringer i livssituasjonen vil medføre risiko for forvirring, særlig når personen på forhånd er svekket på en eller annen måte.

Hvordan snakker en til personer som er forvirret?

I utgangspunktet forholder en seg til forvirrede mennesker som til mennesker ellers. Viktige grunnholdninger for god kommunikasjon er uttrykt i stikkordene respekt, innlevelse og ærlighet. Hvordan dette konkret bør komme til uttrykk vil selvsagt variere fra person til person og etter graden av forvirring. Det er viktigere å forholde seg til hvordan forvirringen arter seg her og nå, enn å forholde seg til diagnosen bak forvirringen. Diagnosen er viktig for medisinsk og psykologisk behandling og for tilretteleggelse av miljøet. Men i dagliglivets samtaler snakker en ikke med en aldersdemens, en hjerneskade eller en underernæring. En snakker med en person. Denne personen snakker til deg på en mer eller mindre forståelig måte. Hjelperens eller pårørendes utfordring er å kunne forstå hva personen forsøker å si og å kunne gjøre seg selv forstått, uten å bidra til å øke forvirringen. Fordi hver enkelt person er forskjellig, og det gjelder også aldersdemente, må en nyansere sine reaksjoner etter personene. Dette forutsetter stor åpenhet og følsomhet for den enkeltes reaksjoner og følelser. Dette kan læres gjennom erfaring og gjennom diskusjon av egne og andres erfaringer. Vi skal forsøke å gi noen holdepunkter som kan inngå i slike diskusjoner, eventuelt i den tenkning en foretar på egen hånd omkring dette.

Personer som under en akutt forvirring er omtåket og ikke vet hvor de er, trenger informasjon om dette. I den grad de er tilgjengelig for samtale, bør de bli orientert om tid og sted og hvem som snakker til dem. Det er også rimelig å korrigere feiloppfatninger på en respektfull måte.

Varig forvirring med fasttømrete feiloppfatninger er vanskelige å korrigere. Vi kan ta et eksempel. En eldre dame spør hjemmehjelperen om å få kåpen sin. Hun må hjem til mor. "Mor venter på meg." Fakta er klare. Mor er død for lenge siden.

Det virker rimelig å orientere den eldre om virkeligheten: "Du kan ikke gå hjem. Din mor er død." Eller mer forsiktig: "Er ikke din mor død?" Hvis en velger å korrigere feiloppfatningen, må en være meget følsom for den eldres neste reaksjon. Hvis personen uten videre aksepterer det: "Å ja det er sant, ja", kan korrigeringen ha tjent sin hensikt. Men hvis reaksjonen er kraftig gråt, så har en kanskje bare utløst en unødvendig sorgreaksjon som kan komme igjen hver gang en korrigerer denne feiloppfatningen. Men hvis den eldre svarer: "Nei, mor venter på meg. Jeg må gå." Eller som det skjedde i et tilfelle: "Ja, jeg ved det. Men mor vet det ikke. Jeg må gå hjem til henne." Hva gjør en da? Videre korrigering vil sannsynligvis bare bli til ufruktbar krangel og gi vonde følelser for begge parter.

En fare ved korrigering av feiloppfatninger er at en henger seg opp i bare en del av budskapet, nemlig det rent faktamessige innhold. De fleste budskap har også en følelsesmessig del, som hvis det hadde blitt sagt med ord kanskje hadde vært slik: "Jeg savner mor", eller "mor ga trygghet, jeg savner trygghet". For oss som er ved våre fulle fem, er fakta viktige. For eldre som er mentalt svekket er ofte følelsene mye viktigere enn fakta. Og følelsene er ofte mye virkeligere enn den ytre objektive virkelighet. Som fakta er det feil at mor venter, hun er jo død. Men følelser er ikke riktige eller gale. Følelser er virkelige. Når en korrigerer feiloppfatningen av objektive fakta, kan det umiddelbart oppfattes som også en korreksjon av følelsen. "Det er galt at du savner mor." Eller: "Du får ikke lov til å være glad i din mor." Dermed har en kommet til å avvise personens virkelighet, følelsen. En slik avvisning skaper ikke trygghet eller omsorg. Savnet av mors trygghet kan dermed forsterkes, og feiloppfatningen kan bli helt fastlåst. Den eldre vil trenge mor enda mer enn før og må "holde henne i live".

Ulike typer svar på feiloppfatninger

Den måten å forholde seg på som er beskrevet ovenfor, inngår i et behandlingssystem overfor aldersdemente som kalles realitetsorientering. Vi har pekt på en fare ved å være for ivrig til å korrigere feiloppfatninger. Det betyr selvsagt ikke at dette alltid er galt. I noen tilfeller vil personen være usikker på sin virkelighetsforståelse og søker gjennom sitt "forvirrete" utsagn bekreftelse på eller avkreftelse av sin oppfatning. Det gjelder særlig ved mildere grad av forvirring, eller når personene er uklar på enkelte punkter uten å ha mistet grepet på virkeligheten.

En annen reaksjonsmåte er å jatte med. Det er en slags minste motstands vei. Vi håper at problemet skal gli over av seg selv. Til eksemplet foran svarer vi kanskje: "Jeg tror ikke mor venter deg akkurat i dag." På den måten kan vi være med på å forsterke personens forvirring, og bekrefte feiloppfatningen om at mor egentlig lever. Dessuten er det en litt uærlig måte å snakke på. Hvis den eldre er i tvil om mor egentlig lever, kan dette svekke personens tillit til oss.

Det er ikke alltid vi har tid, lyst eller krefter til å gå inn i en samtale på bakgrunn av en åpenbar feiloppfatning. Da er det bedre å forsøke å avlede enn å bare jatte med. En kan for eksempel spørre om personen har lyst på en kopp kaffe, eller begynne å snakke om noe annet. Det er selvsagt en fare for at den eldre kan gjennomskue vår avledningsmanøver, og få en følelse av å bli avspist, ikke å bli tatt på alvor. Dette kan også skade tilliten.

En fjerde måte å forholde seg på, inngår i et behandlingssystem som kalles validering. Det innebærer at en respekterer personen slik han eller hun er, med sin virkelighetsopplevelse og sine følelser, samtidig som en ikke bekrefter feiloppfatninger. En kan for eksempel si: "Hva pleide du å gjøre sammen med din mor?" Eller: "Savner du mor?" Det er etter dette systemet viktig ikke å motsi feiloppfatninger, men heller å søke budskapet bak dem. Det ligger som oftest en mening bak det mest meningsløse utsagn.

Hvis man ikke forstår det personene sier eller mener, kan en stille utfyllende spørsmål. Når personen er mentalt redusert, er det viktig ikke å stille for store krav til tankemessig og abstrakt analyse. Hvis en for eksempel spør: "Hvorfor vil du gå hjem til mor?", så ber en om en forklaring som den eldre kanskje ikke har evne til tenke seg. Det kan gi nederlagsfølelse, og kanskje sinne på grunn av manglende mestring. Spørsmål som begynner med for eksempel hva, når eller hvem, er enklere å svare på fordi det spørres om konkret informasjon.

Kommunikasjon gjennom kroppskontakt og berøring kan også være bra for den som er forvirret. Men noen vil være meget følsomme og på vakt mot personer som kommer for nær. De vil bli redde og sinte om noen forsøker å berøre dem. Dette må også respekteres. For noen vil det også være truende å snakke om følelser.

I det hele tatt finnes ingen standardoppskrifter på hvordan en skal forholde seg til eldre som er forvirret. Det gjelder å utvikle sin følsomhet for personens reaksjoner og for budskapene bak de faktiske feiloppfatninger. Det er også viktig å snakke med tydelig stemme og i et klart og entydig språk. Om en konsentrerer sin oppmerksomhet om den personen en snakker med, er rolig og søker øyekontakt, vil det også være lettere for den eldre å konsentrere sin oppmerksomhet. Dermed kan det som sies lettere bli oppfatet.

Tekst: Psykolog Per Erik Solem

Oppdatert: 2007

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook