Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Bipolar 2 lidelse - en underkjent folkesykdom

Overlege Petter Bugge intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Anslagsvis 250 000 personer her i landet har bipolar 2 lidelse – en ”lettere” variant av bipolar 1 eller manisk-depressiv sykdom. Den kjennetegnes av tilbakevendende lavgradige depresjoner med en eller noen få oppstemte episoder. Lidelsen er slitsom både for den som rammes og for de nærmeste, og den kan være vanskelig å diagnostisere. Med øket kunnskap øker også sjansene for å få riktig diagnose og en behandling som hjelper. 

- Bipolar 2 lidelse er en sykdom som har vært kjent i flere tiår, og kunnskapene om den er gravis blitt utviklet, sier psykiater Petter Bugge, overlege ved Nordfjord psykiatrisenter på Nordfjordeid. - Den er del av det som kalles det bipolare spekteret: sykdommer som ligner hverandre, men som varierer i alvorlighetsgrad og type. Det handler om gradsforskjeller der bipolar 1 sykdom befinner seg i ene enden av skalaen, bipolare personlighetstyper i den andre – og bipolar 2 lidelse et sted i midten.

- Hvor vanlig er bipolar 2 lidelse?

- Ifølge store befolkningsundersøkelser i flere land er hyppigheten 2 – 5 prosent, mot ca. 1 prosent når det gjelder bipolar 1 sykdom.
Det er omtrent like mange kvinner som menn som rammes, og debutalder er oftest mellom 15 – 25 år. Lidelsen kan være årstidsrelatert, ofte med depresjoner høst/vinter og eventuelt oppstemthet om våren.

- Kan bipolar 2 lidelse utvikle seg til mer alvorlig bipolar 1 sykdom?

- Ja, i sjeldne tilfeller kan det være begynnelsen til bipolar 1 sykdom.

Symptomer

- Bipolar 2 lidelse er en folkesykdom som mange ikke vet at de har, sier Petter Bugge.

- Hva er de vanligste symptomene?

- For å få diagnosen må man ha hatt minst en sikker depresjon eller tilbakevendende depresjoner. I tillegg må man ha hatt minst en hypomani (lett oppstemt periode), i diagnoseheftet er det krav om at denne skal ha vart i fire dager. Noen har en slik oppstemt periode bare i en eller to dager, og de store forskerne i feltet mener at dette rekker – i så fall blir det mange flere som får diagnosen. 

- Er man mest depressiv – eller mest oppstemt?

- Gjennomsnittlig er det slik at i de periodene man er syk, er man deprimert 90 prosent av tiden. I ca 7 prosent av tiden er man i blandet fase, og bare i ca 3 prosent er man oppstemt. Depresjonen er ofte det som kalles subsyndromal eller lavgradig. Symptomene på depresjon ligger litt under terskelen for å stille diagnosen depresjon. Pasientene kjenner seg slitne, de har lite energi, orker ikke å ta initiativ, opplever mindre glede enn vanlig med ting – og har liksom mistet peppen. I disse periodene har de dårlig livskvalitet og svært nedsatt sosialfunksjon. Det er relativt høy selvmordsrisiko knyttet til depresjonene. Ofte er lidelsen knyttet til alkoholmisbruk og angst. Man anser alkoholbruken som en form for selvmedisinering fordi mange har en indre uro som døyves med alkohol. Det ser også ut til at de lettere blir avhengige og lettere misbruker alkohol enn andre. Alkohol og alle illegale rusmidler er også risikofaktorer som kan utløse sykdommen. 

- Hvor oppstemt må man være for å kunne kalles oppstemt?

- Vanlige kjennetegn er at man sover mindre og holder et høyere tempo enn normalt. Man kan for eksempel stå opp klokken seks om morgenen og vaske huset eller foreta enda et par-tre arbeidskrevende oppgaver før man går på jobb, man kjenner seg i kjempeform og ting går unna i en fart. Hvis man har vært litt beskjeden og stille før, blir man plutselig veldig sosial og morsom, blir lett midtpunkt i forsamlinger og tiltrekker seg oppmerksomhet. Problemet både for en selv og for legen er at  det kan være vanskelig å bedømme denne lette oppstemtheten – og skille den fra et normalt godt humør som har en god grunn. De nærmeste legger ofte merke til at dette er noe annet og mer enn bare vanlig godt humør.

Vanskelig diagnose?

Internasjonale studier har vist at de fleste har gått mange runder hos legen med sine plager, og at det har tatt mellom 10 og 15 år før de fikk riktig diagnose.

- Hvorfor er det så vanskelig å stille riktig diagnose?

- Pasientene klager ofte over at de kjenner seg slitne, og skjønner ikke selv hva som er i veien. Hvis ikke legen, psykologen eller psykiateren da stiller de rette spørsmålene, kan det være vanskelig å finne frem til riktig diagnose.

- Hva er de rette spørsmålene?

- Den ene utfordringen er å gjenkjenne symptomene på en lavgradig depresjon (slitenhet, energiløshet, mangel på ork, initiativ og livsglede osv).

Den andre utfordringen er å finne de oppstemte periodene. Spør man pasienten om hun/han har vært oppstemt noen gang, sovet mindre enn vanlig, vært mer aktiv osv, så svarer vedkommende nesten alltid nei. De har glemt det, eller ikke forstått hva det var. Mange har vært så mye deprimerte at når de fikk disse fire dagene med oppstemthet, ble de bare lykkelige og tenkte at nå var de endelig friske. De innså ikke at humøret og energien deres ble litt vel mye av det gode.
Man må spørre om igjen på andre måter, og ofte spørre deres nærmeste i tillegg – og dette er noe leger ofte ikke tar seg tid til.

Årsaker og risikofaktorer

Bipolare lidelser og sykdommer er arvelige, man arver en disposisjon til å utvikle dem. I dag mener forskere at mange gener koder for sykdommen, og jo flere gener som er involvert, desto større er risikoen for sykdomsutvikling.

- Om man har arvet disse genene, er noen likevel mer utsatt for å utvikle sykdom enn andre?

- Ja, det ser ut til at traumatiske fysiske eller psykiske opplevelser, for eksempel omsorgssvikt, mishandling eller overgrep i barndommen øker risikoen for at man får bipolar 2 lidelse. Annen sykdom, rusmisbruk, ulykker – eller livshendelser som å flytte på hybel eller miste kjæresten kan utløse den første depresjonen.

- Siden sykdommen oftest debuterer i tenårene eller litt senere, kan den ha noe med hormoner å gjøre?

- Det vet vi ikke. Men vi tror den har med forstyrrelser i hjernens signalstoffer å gjøre.

- Kan man selv gjøre noe for å forebygge bipolar 2 lidelse?

- Nei, ikke det vi vet. Det måtte i så fall være å unngå de risikofaktorene jeg har nevnt.

Dette kan du selv gjøre

- Hva kan man selv gjøre for å få det bedre?

- For det første er det viktig å erkjenne at man har sykdommen, lære hvordan den arter seg, og lære seg å leve med den. Man bør også kunne gjenkjenne signalene på forverring, og sammen med legen sin ha utarbeidet en kriseplan slik at man vet hva man skal gjøre når man blir deprimert igjen. Ellers er regelmessig livsførsel svært viktig, og forsiktighet med rusmidler. 

- Hva kan jeg som pårørende gjøre?

- Også for de nærmeste er det viktig å godta lidelsen, kjenne tegnene på forverring og være med på kriseplanen. Og så er det viktig å godta at bipolar 2 – pasienter også har lov til å ha vanlige svingninger i humøret uten at dette trenger å være  symptom på sykdommen. 

Behandling

- I motsetning til personer med bipolar 1 sykdom, har de med bipolar 2 lidelse oftest god sykdomsinnsikt, dvs at de forstår at de er syke, sier Petter Bugge.

- Hva kan legen gjøre?

- Gi medisiner som i betydelig grad nedsette hyppigheten og varigheten av sykdomsepisodene gjennom livet.

Hovedmedisinen er – som ved bipolar 1 sykdom – litium. En annen aktuell medisin er  Lamictal som særlig hjelper mot depresjonen i depressive perioder, og som kan forebygge nye depressive episoder. Lamictal er en epilepsimedisin som også er godkjent for bipolar depresjon. I tillegg brukes moderne antipsykotiske midler som Zyprexa, Serequal og Risperdal. De kan kombineres med antidepressive medikamenter.

Ved langvarige, dype depresjoner der medisiner og psykoterapi ikke har effekt, kan det være aktuelt med ECT (elektrosjokkbehandling). I tillegg til medikamentell behandling er det kommet mange undersøkelser som viser at brett anlagt psykoterapi kan være en god hjelp. Slik behandling kan redusere tallet på sykdomsperioder og gjøre at det går lenger tid til neste tilbakefall.

- Må behandlingen være langvarig?

- Når lidelsen først er utløst, er tilbakefallsrisikoen stor. Etter hvert ser det også ut til at lidelsen lever sitt eget liv, uten spesielle utløsende faktorer.

Noen har to episoder, de blir behandlet for dem, slutter med medisiner etter et års tid og holder seg friske resten av livet. Men det er unntakene. De fleste har hyppig tilbakevendende episoder og trenger mange års behandling. 

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2006

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook