Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Sykdom, sorg og kjærlighet - hva kan vi lære av barn?

Stein Husebø intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Barn er fantastiske. De er verdens beste psykologer. De kan få oss til å le, når vi andre bare har lyst til å gråte. De gråter sammen med oss, selv om de ikke forstår hvorfor. De tilpasser seg alle situasjoner. De kan skifte fra glede til sorg, fra lek til alvor, fra virkelighet til drømmer – i løpet av sekunder. Vi har mye å lære av barns åpenhet og av deres likeframme måter å takle livets vanskeligste problemer på.

Det skriver Stein Husebø i sin bok Sykdom, sorg og kjærlighet - hva kan vi lære av barn? ( Medlex Norsk Helseinformasjon 2005).

- En av de største utfordringene når en i familien er alvorlig syk og skal dø, er åpenhet, sier Stein Husebø, overlege ved Bergen Røde Kors Sykehjem og professor ved IFF, Universitetet i Wien. – Vi ønsker å beskytte hverandre og oss selv mot det som er vondt. Samtidig viser alle erfaringer at fortielser og bagatellisering vil bidra til å gjøre alt verre. Det vi forstår kan vi forholde oss til og bearbeide. Men det kan ta tid. Og det kan ta lenger tid om de som trenger å vite ikke vet.

Døden snur om på livet. Mye som før var vesentlig, mister sin betydning, mens spørsmål vi før var lite opptatt av kan bli sentrale. Det er ikke bare den syke og døende som rammes, men alle de nærmeste – hele familien er rammet av et jordskjelv.

- Men er ikke barn for små til å forstå så store og alvorlige ting?

- Det er innvending jeg ofte hører, men det er helt feil. Alle barn, uansett alder forstår mye – på sin måte. Selv spedbarn uten språk forstår. Informasjon og kommunikasjon er mye mer enn ord. Kroppsspråk, tilstedeværelse og omsorg er grunnfjellet i barnets utvikling. Og når barnet har utviklet språk, må vi gi dem den informasjonen de behøver for å forstå. Barn er flinke til å forstå, men de kan ikke forstå det som holdes skjult for dem. Derfor er åpenhet viktig, og det er foreldrenes oppgave å snakke med barna sine. Det kan de gjøre ved å spørre - og ved å gi barna anledning til å uttrykke sine følelser i ord, tegninger eller lek.

Den gode samtalen

Gode samtaler mellom den som skal dø og de pårørende er en hjelp til foreberedelse og avskjed. Ofte har legen gode forutsetninger for å lede slike samtaler, og til å ta initiativet. Men både pasienter og pårørende kan også ta initiativ til samtaler før det er for sent.

- Skal barn være med på slike samtaler?

- Ja, barn som pårørende bør absolutt være med. Det verste for barn er nemlig mangelen på åpenhet. Barn i en slik situasjon behøver mer enn noe å bli inkludert i, og forberede seg på, de forandringene som kommer til å prege deres liv. Hvordan kan de ellers få mulighet til å tilegne seg disse viktige erfaringene om liv og død?

- Er det nok med en samtale?

- Nei, det bør være flere – og alle de nærmeste bør delta. Den syke skal også være med naturligvis, enten det er et barn eller en voksen - ellers vil familien frarøves muligheten til å holde sammen når de trenger det mest.

”Så synger vi godnattsangen”

Mange lurer på om de kan gråte så barnet ser det, eller de er redde for å begynne å gråte fordi de tror det betyr at de skal bryte sammen.

- Ja, du kan gråte, og du bryter ikke sammen av den grunn, sier Stein Husebø. Han forteller historien om toåringen Trond, og broren hans, Tobias på fem. Etter at legene i flere døgn hadde forsøkt å redde Tronds liv, viste flere undersøkelser at han var hjernedød. Moren gråt og bebreidet sykehuspersonalet, faren ble helt stille.
Trond hadde en bror, Tobias, som var hos besteforeldrene. Foreldrene mente at han hadde det best der, og at de ikke ville maktet å ta vare på ham nå.

- Min første tanke var at foreldrene måtte få bestemme, men jeg dristet meg likevel til å foreslå at Tobias skulle få komme til sykehuset og være med på det som skjedde, forteller Stein Husebø. - Snart ville foreldre komme hjem med en liten kiste, Tobias ville få en ny rolle i familien, og hvordan skulle han forstå foreldrenes sorg og tilpasse seg hvis han ikke hadde fått vite hva som var foregått?
Tobias ble hentet. Han var en stjerne, og i slike situasjoner behøver vi stjerner.
Gutten lekte, var alvorlig, gråt, trøstet og fikk frem både tårer og latter. Trond lå i respirator, og den skulle nå slås av. Tobias ble sendt ut, foreldrene ville skåne ham. Men Tobias kom inn igjen. Han hoppet opp i sengen til lillebroren og forsøkte å muntre de voksne som ikke var særlig i stand til å ta imot oppmuntring. Da sa Tobias: ”Ja. Ja. Da synger vi godnattsangen.”
Godnattsangen ble sunget. Jeg kan vanskelig forestille meg noe bedre for oss alle. Respiratoren ble koblet fra, og Trond døde og ble lagt i mors fang.

”Kordan får Jesusen deg opp i himmelen?”

- Vi har mye å lære av barns åpenhet, mener Stein Husebø som også forteller om den døende åtteåringen Arne og hans femårige bror Fredrik. Foreldrene ville så gjerne ta farvel med gutten sin, men de visste ikke hvordan de skulle gjøre det.

Jeg gikk hjem til dem, og vi satte oss først i stuen for å snakke sammen. Fredrik var også med. Litt senere gikk vi inn til Arne som var blind, alvorlig syk og svært svak, men ved full bevissthet. Før andre fikk sagt noe, gikk Fredrik frem til Arne og sa følgende: ”Du, Arne - når du dør, kordan får Jesusen deg opp i himmelen?”

Foreldrene og jeg ble vitne til en fantastisk samtale mellom brødrene – om ting vi hadde store vansker med å snakke om. Det var også helt tydelig at det ikke var første gangen de to snakket om at Arne skulle dø.

Sorg – det sterkeste uttrykk for kjærlighet

Etter å ha mistet noen man er glad i, er ingen ting som før.

- Sørger barn på samme måte som voksne?

- Jeg tror barn sørger like sterkt som voksne, men de uttrykker sorgen på andre måter. Hos barn vil sorg ofte vise seg som atferdsforstyrrelser, angst og følelsesmessig ustabilitet. Samtidig har barn denne velsignede evnen til å leve i øyeblikket, til å la seg bevege og begeistre av de nære ting. Det gir barn ”friminutter” i sorgen – noe vi voksne også har godt av å finne tilbake til.

Når barnet er pasient

I boken heter det at ”Den eneste diagnosen som med garanti vil føre til døden er livet” - og at et godt råd derfor er å ta en dag om gangen og ikke ta sorgene på forskudd.

- Barn er vel flinkere til dette enn vi voksne?

- Ja, barn er fantastiske. De er verdens beste psykologer. De kan få oss til å le, når vi andre bare har lyst til å gråte. De gråter sammen med oss, selv om de ikke forstår hvorfor. De tilpasser seg alle situasjoner. De kan skifte fra glede til sorg, fra lek til alvor, fra virkelighet til drømmer – i løpet av sekunder. Vi har mye å lære av barn.
Utfordringen er at de også må få anledning til å tilpasse seg sin egen situasjon. De må kjenne at ikke noe blir holdt hemmelig for dem, og at de mer enn noensinne er et sentralt medlem av familieteamet.

- Hvordan kan vi gjøre dette i praksis?

- Vi må møte dem der de befinner seg. Vi må på deres eget språk makte å formilde det som skjer, og hvordan vi selv har det. Det handler om balanse og beredskap.
Et sykt barn vil være veldig opptatt av de voksnes reaksjoner. De vil forsøke å unngå temaer og situasjoner som de opplever er vanskelige for den voksne.

- Hvordan kan jeg få barnet til å åpne seg?

- Ved å vise at du gjerne lytter til det som er vanskelig for dem. Start gjerne med spørsmål som: Hva tenker du mest på? Hva ønsker du skal skje? Er du redd for hvordan det vil gå? Er legen grei? Hva er det dummeste på sykehuset? Hva tror du er det viktigste for meg? Lytt til det barnet sier, og følg gjerne opp med nye spørsmål.

- Men det er vel ikke alle spørsmål det finnes svar på?

- Nei, de fleste og viktigste kan verken barn eller voksne svare på. Men det betyr ikke at vi ikke skal stille dem.

- Hva tenker du selv om døden?

- Jeg har både tvil og tro. Jeg tror der er noe mer, bak verdensrommet og våre korte liv. Jeg tror på kjærlighet – og anser det i nærheten av fantasiløst å ikke strekke seg mot en himmel – og mot Gud.

Relaterte intervjuer/artikler:


Publisert: 2005
Sist justert: 2011

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook