Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Angst hos barn

Dr. psychol. og spesialist i klinisk psykologi Bente Storm Haugland intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal

- Frykt og angst er normale reaksjoner hos barn, men hos noen barn utvikler redselen seg slik at barnet får problemer i hverdagen. I dag finnes det gode metoder for å hjelpe barn med å mestre sin angst, sier psykolog Bente Storm Haugland.

Både frykt og angst er reaksjoner på en trussel. Mens følelsen av frykt kommer ved en reel trussel, utløses angst uten en klar ytre trussel.
- Perioder med angst er helt vanlig i løpet av barns utvikling. Denne angsten kaller vi gjerne ”utviklingsangst”. Mens spedbarn for eksempel er redde for høyder og sviktende underlag, kan større barn være redd for ulike dyr, for at de selv eller foreldrene skal bli syke og dø eller for fantasivesener. De kan også være redd for naturkatastrofer eller sosiale situasjoner, sier psykolog Bente Storm Haugland som arbeider som førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Tema for utviklingsangsten endrer seg i løpet av barnets utvikling. Den topper seg gjerne i perioder for så å gå over uten at barnet trenger behandling av fagfolk.

- Hvor mange barn lider av angstforstyrrelser?

- Angstforstyrrelser er blant de vanligste psykologiske problemene blant barn. En antar at cirka åtte til tolv prosent av alle barn har en eller annen form for angstforstyrrelse. Barn selv forteller oftere at de har angst, enn det foreldre og lærere rapporterer. Mens vi tidligere trodde at angstforstyrrelser hos barn gikk over av seg selv vet vi nå at dette kan være langvarige problemer og hos noen utvikler det seg til kroniske lidelser. En del voksne som sliter med angstproblematikk forteller at angsten startet allerede i barneårene.

Ulike angstforstyrrelser

Det finnes ulike kategorier angstforstyrrelser hos barn. De mest vanlige er fobier, separasjonsangstforstyrrelser og generalisert angstforstyrrelse, men også tvangslidelser, sosial angst og posttraumatisk stressforstyrrelser (PTSD) forekommer. PTSD er en spesiell type angstforstyrrelse som oppstår etter at barnet har vært utsatt for en usedvanlig truende eller katastrofal hendelse.

Fobier

Barn med fobier har angst for spesielle ting som oppfattes som farligere enn de objektivt sett er. Fobier starter ofte før puberteten.
- Barnet kan for eksempel være redd for slanger, edderkopper, hunder, heiser eller for ulike sosiale situasjoner. Sentralt trekk ved fobier er at barnet prøver å unngå å møte de ting eller de situasjoner hvor angsten utløses.

Separasjonsangsforstyrrelse (SAD)

- Barn med separasjonsangst er redde for atskillelse i forhold til sine omsorgspersoner. Det er normalt å ha en viss grad av separasjonsangst i førskolealder. Det som skiller SAD fra normal utviklingsangst er imidlertid graden, antall symptomer, i hvor stor grad angsten har negative konsekvenser for barnets dagligdagse aktiviteter og at angsten vedvarer utover forventet alder. En angstforstyrrelse kan for eksempel ha negative konsekvenser for barnets sosiale fungering ved at han/hun opplever det vanskelig å delta i aktiviteter som man anser som normale i forhold til barnets alderstrinn. SAD starter gjerne før pubertet og avtar ofte med alder.

- Hvordan reagerer barn med SAD?

- Barn med SAD vil gjerne protestere høylytt i separasjonssituasjoner. De kan bli sinte, gråte og gir ofte uttrykk for kroppslige symptomer som vondt i magen, kvalme eller vondt i hodet når mor eller far skal forlate dem. De kan også ha problemer med å sove på eget rom, overnatte hos andre eller å gå på skole eller i barnehage.

Generalisert angstforstyrrelse (GAD)

Barn som har generalisert angstforstyrrelse er mye bekymret og forventer ofte at noe vondt eller farlig skal skje.  De klager ofte over fysiske symptomer. Angsten er ikke knyttet til en spesiell ting eller hendelse.
- Barn med GAD har stort behov for å bli beroliget. Disse barna forteller at de ofte er bekymret for skoleprestasjoner, fremtiden eller sin egen eller andres helse. De feiltolker ofte situasjoner og kan kjenne seg personlig ansvarlig for negative hendelser. De har høy grad av katastrofetenkning. I motsetning til andre angstlidelser prøver ikke barnet å unngå situasjoner som utløser angsten.

- Hvordan reagerer barn med GAD?

- Disse barna går ofte rundt med en følelse av nervøsitet. De kan skjelve, ha muskelspenninger, svette og andre kroppslige symptomer.

Risikofaktorer for å utvikle angstforstyrrelser

Generelle risikofaktorer har vist seg å være at barnet har utrygg tilknytning til nære omsorgspersoner, at foreldrene har konflikter seg i mellom, psykisk sykdom i familien, ugunstige oppdragelsesmetoder og negative opplevelser i livet.

- I tillegg er det også faktorer ved barnet selv som kan bidra til utvikling og opprettholdelse av angst. Det kan eksempelvis være barnets temperament. Vi vet at barn som er uvanlig reserverte og tilbaketrukne i ukjente situasjoner har større risiko for å utvikle angstforstyrrelser. Forskere tror at denne skyheten er en medfødt egenskap.

- Hva med samspillet med foreldrene?

- Det er funnet sammenheng mellom overdreven kontroll og overbeskyttelse hos foreldrene og utvikling av angstforstyrrelser hos barn. Foreldre som i høy grad skjermer sine barn fra utfordrende og angstprovoserende situasjoner kan signalisere at verden er full av farer som de tror barnet er ute av stand til å mestre. Konsekvensen er at barnet ikke får mulighet til å trene seg på å håndtere slike situasjoner og får dermed ikke erfaringer som bidrar til et positivt syn på verden og tiltro til egen mestring. Foreldre som stiller urealistisk høye krav til barna kan også bidra til sårbarhet eller opprettholdelse av angstproblemer hos barnet.

Kartlegging og behandling

Før en eventuell behandling av angstforstyrrelsene må barnet kartlegges. Ved en slik kartlegging fokuseres det på barnets utviklingshistorie, hvordan barnet fungerer på skolen eller i barnehagen, sosial fungering, hvilket forhold barnet har til sine søsken og foreldre og barnets egne ressurser og personlighet.

- Vi må også ha en grundig beskrivelse av barnets angstproblemer. Hvordan startet det hele, hva utløser angsten, hvordan reagerer familien når barnet får angst, unngår barnet ting eller situasjoner, negative eller positive konsekvenser for barnet, hva opprettholder angsten og hva har en forsøkt å gjøre for å hjelpe barnet. Det er alltid nyttig for oss fagfolk å vite litt om hva barn og foreldre selv tenker om angstproblemene og hva de mener må til for at en eventuell endring kan skje.

- Hvordan kan angstforstyrrelse behandles?

- Anbefalt behandling for en angstforstyrrelse hos barn er vanligvis kognitiv atferdsterapi hvor både barnet og barnets familie involveres. Et sentralt element i behandlingen er eksponeringstrening. Det vil si at vi utsetter barnet for den tingen eller den situasjonen barnet har angst for. Dette gjøres gradvis og i samarbeid med barnet og foreldrene. Treningen starter med de letteste utfordringene for så at barnet gradvis trener på å mestre mer angstprovoserende situasjoner. Det er viktig at barnet føler kontroll over det som skjer i behandlingen og selv er med på å velge hvilke situasjoner han/hun skal trene på og når vi skal gå videre til vanskeligere oppgaver. I tillegg prøver vi å få barnet til å endre sine tanker rundt den situasjonen som utløser angsten, gir barnet strategier for å mestre angstsituasjoner og lærer barnet å rose seg selv når det går bra.  Barn med angst har ofte lite språk på egne følelser. Det er derfor viktig at barnet lærer å identifisere egne følelser, gjenkjenne hva som utløser angsten, gjøre erfaringer i ulike situasjoner og kjenne på kroppslige reaksjoner. Slike observasjoner kan skje i en behandlingstime eller som hjemmelekse.

- Hva med foreldrene?

- Behandlingen forutsetter en innsats fra barnet selv i nært samarbeid med foreldrene. Enkelte foreldre må ha hjelp til å mestre sin egen angst og trenger råd om hvordan de skal håndtere barnet i angstprovoserende situasjoner. Foreldrene lærer å belønne barnet, hvordan de skal løse problemer og hvordan de skal uttrykke seg uten å avvise barnet eller komme med kritikk.  Det har også vist seg å være nyttig å arbeide med foreldres overbeskyttelse og kontrollatferd og å bevisstgjøre dem på at de er rollemodeller for barna i forhold til å mestre utfordringer og angstprovoserende situasjoner..

- Når trenger barnet profesjonell hjelp?

- Barnet trenger hjelp når vanlig utviklingsangst går over til å bli en angstforstyrrelse. Dette viser seg eksempelvis ved at barnet ikke lenger tør å gjøre de tingene som er normalt å mestre for barn på samme alder. Det kan for eksempel være en 10-åring som ikke tør å gå alene til skolen fordi han eller hun er redd for å møte en hund, det kan være et barn som ikke tør å være sammen med andre barn eller en tenåring som ikke tør å være borte fra hjemmet.

- Hvem kan hjelpe?

- Det er viktig at barn med angstforstyrrelser får profesjonell hjelp. I dag finnes det gode metoder for å hjelpe disse barna og det er viktig å komme i gang med behandling så tidlig som mulig. På denne måten kan vi forhindre at angstproblemene blir langvarig og kronisk eller får alvorlige konsekvenser for barnets utvikling. Foreldre som ønsker at barnet deres skal få hjelp må be fastlegen henvise barnet til stedets Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP). Slike klinikker finnes i alle landets fylker.


Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2006

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook